Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overflødig om indianere

«En tåredryppende historie om indianerne som ofre. »

BOK: De fleste trekker på smilebåndet når de hører ordene «cowboy og indianer». For europeere er den mytiske kulturkonflikten fortsatt preget av klisjeer ervervet gjennom populærhistorien. Slik er det ikke i USA. På 1990-tallet har den akademiske utfordringen av det eurosentriske verdensbildet ført til fornyet fokus på USAs historiske smeltedigel. Dette har kommet de første amerikanerne til gode. Muligens er det denne debatten Spartacus har ønsket å introdusere med «Jorden skal gråte. USAs historie med indianernes øyne». Den egner seg dårlig til det.

Brorparten av dagens amerikanske utgivelser innenfor samme sjanger er godartede revisjonistiske verk som fokuserer på de innfødte amerikanernes kulturelle, økonomiske og politiske påvirkning på den autoriserte USA-historien. Slik får vi vite at halvparten av USAs stater er oppkalt etter indianerne, at 60 prosent av alle medisiner som ble patentert på 1800-tallet hadde indianernavn og at indianerne var helt sentrale i det amerikanske etterretningsarbeidet under annen verdenskrig. Til tross for innledende løfter om ikke å bekrefte myten om indianerne som enten villdyr eller eksotiske planter, er det nettopp det Wilson bidrar til ved ensidig å fokusere på indianerne i offerrollen - i opposisjon til den framvoksende amerikanske sivilisasjonen.

Wilsons bok er en gjenfortelling av historien om indianerne slik den har blitt beskrevet av modernitetskritiske ikke-indianere siden 60-tallet. Indianernes historie er en lidelseshistorie. Punktum. Men historien om de innfødte amerikanernes forhold til USA kunne Wilson skrevet med mange bindestreker.

Forfatteren streifer innom informasjon indianerne flest er opptatt av i dag, men i hans hovedfortelling får de bare tildelt rollen som bisetninger. Dagens indianere bor ikke i reservater, men i større byer (over 60 prosent). I 1990 hadde over halvparten av de innfødte amerikanerne ikke-indianske ektefeller. Over 70 prosent snakker bare engelsk. Antall amerikanske borgere som i 1960 kalte seg «indianere» var en halv million. I 1990 var tallet steget til to millioner. Mange amerikanere med noen dråper indianerblod har underveis kommet ut av skapet. Ytterligere 25 millioner kan regnes som indianere - hvis de selv vil. Kort sagt: Det er vanskelig å skille en indianer fra en annen amerikaner, og slik har det vært lenger enn konservative stammehøvdinger og angloamerikanske blekansikter har vært villige til å innrømme.

«Jorden skal gråte» er politisk korrekt på en ukorrekt måte. Wilsons sentimentale og velmente moral er foreldet og overflødig. Oppgjøret med myndighetenes feilslåtte assimileringspolitikk er for lengst unnagjort. Bare et indiansk mindretall ønsker seg tilbake til gullalderen før 1492. Fokus ligger i dag på det positive samspillet mellom de opprinnelige beboerne og innflytterne - historisk viten som er bedre tilpasset det moderne USA. Wilson graver etter en strids-øks som indianerne har flyttet et annet sted.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media