Overflødig oversettelse

Sint oppvekstroman fra en "farget svenske" - gripende i sitt tema, men ufullkommen i form.

Lasse Lindroths debutroman fra 1995 er ingen spesielt god bok. At den er blitt valgt oversatt, må antas å ha mye med forfatterens norske kometkarriere å gjøre, og ikke minst hans brå død i fjor sommer, heller enn høy litterær kvalitet.

I korte kapitler fortelles elementer av den mørkhudete adoptivgutten Douglas' brutale oppveksthistorie. Hvordan ensomhet og rasistisk fundert mobbing gjorde den unge gutten hatefull, voldelig og kriminell. Hvordan sosionomene lekte med livet hans, en runddans av nye skoler, nye fosterforeldre og nye sosiale nederlag. Men med en lykkelig «slutt»; venner, trygghet og et yrke som standup-komiker hvor nettopp bakgrunn og hudfarge ble et varemerke. Altså uten særlig tvil selvbiografisk, noe også forlaget framhever.

En tidsriktig historie? Ja. En historie som bør bli fortalt? Ja, uten tvil. En gripende historie? Jo da, men den da 22-årige Lindroth har liten distanse til sitt tema, for liten kan det synes. Hans fortellerstil er dramatisk, høystemt og koker ofte over. Han er sint og såret, og det hele tida.

Ganske typisk for en debutant med såkalt mye på hjertet, og kanskje særlig når vedkommende skriver om noe så nært som egen oppvekst, som for Lindroths del knapt nok var avsluttet. Historien blir rett og slett for utydelig, uklar og usammenhengende. Uforutsigbare hopp i tid, karakterer som ikke finner sin plass og en abrupt avslutning understreker problemet. Men at forfatteren har talent er åpenbart. På sitt beste er språket meget godt, og det formidler en følelsesintensitet, et raseri og en lidenskap som borger for noe større enn hva vi får.