Overfortolket Fehn

Det kan være et problem med en person som i offentlighetens øyne plutselig er blitt stor. I Sverre Fehns tilfelle er det ikke nødvendigvis vanskelig for personen selv, men for offentligheten.

BOK: «Sverre Fehn. Samlede arbeider»
Orfeus Forlag 274 s. Kr 495

Problemet for miljøet synes å være en slags kollektiv dårlig samvittighet. Etter at Sverre Fehn i mange år ikke har hatt oppdrag, og knapt nok har vært nevnt i internasjonale oppslagsverk, blir han plutselig overøst med æresbevisninger: Pritzker-prisen, Tessenhow-prisen og nå sist Murverksprisen. Fehn selv er sikkert forundret over denne nye tilstanden. I snart 50 år har han jo sittet stille og rolig og arbeidet med det samme.

Høvikodden

Den nye situasjonen kan også være et problem for mange kommentatorer. De iler til for å være med på festen og ilegger jubilanten all slags geniale intensjoner. Betenkelig blir det først når disse intensjonene mer er projiseringer av egne ideer og forestillinger enn tolkninger av verkene selv.

Det er dessverre tilfelle med flere av artiklene i den nye monografien om Fehn. «Sverre Fehn. Samlede arbeider» ble gitt ut i vår i forbindelse med en separatutstilling i Vicenza i Nord-Italia. Den er igjen aktuell som katalog for den samme utstillingen på Høvikodden som åpner i disse dager.

Boken er delt opp i to hovedkapitler. Den første delen inneholder tre lengre artikler som har til hensikt å sette Fehn i et større perspektiv, den andre delen inneholder en kronologisk presentasjon av hans viktigste arbeider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boken hadde stått seg på å droppe innledningene. Unntagelsen er den historiske delen som inngår i Norberg-Schulz' utledning om det poetiske i Fehns modernisme. Den svarer til et betimelig behov for å vite hva det er ved Fehns arkitektur som springer ut av norske tradisjoner og hva som er internasjonalt. Dette emnet kunne godt vært utvidet.

Båten

De to andre artiklene har et langt mer «kosmisk» syn på stedstilhørigheten. I Francesco Dal Cos og Gennaro Postigliones artikler, henholdsvis om «Fra jorden og havet» og «Mellom jord og himmel», tar det helt av. Dal Co har sett seg blind på en idé han har om at Fehns visjoner springer ut av en nærmest religiøs forestilling om båten . Overalt ser han spor av skrog, spanter og årer som nærmest skyller opp i fjæra for å bli restaurantbygg eller daler ned i fjellheimen i form av museumsbygg og boliger. Kombinert med antydninger om en særegen norsk angsttilstand og presentert i et språk spettet med «name-droppings», virker det hele nærmest anmassende selvsentrert.

Råbetong

Noe av det samme preger Postigliones utledninger om Fehns visjoner om jorden, horisonten og himmelen. Man har vanskelig for å få øye på Fehns enkle strek bak kompliserende utlegninger om iøynefallende selvfølgeligheter. Det blir ikke lettere med alle de fortapende bisetningene i den blytunge språkdrakten som vitner om en oversetter som knapt har gjort nettopp det.

Etter dette tilslørende teppet av spekulasjoner er det vederkvegende å tre inn i den vakre oeuvre-listen. Her passerer de alle revy, museene, boligene og utstillingene, fra det første prosjektet for De Sandvigske Samlinger på Lillehammer i 1949 til teaterprosjektet i København i 1996. Arkitekturen preges av en djervhet og ledighet som betar, men også av en stedighet som imponerer. Fehn har alltid vært det åpne lendes arkitekt som henter inn landskapet med utskytende linjer i naturens egne materialer. Bare tidvis kaster han sideblikk til passerende ismer. I 1950- 60-årene anes en vekt på bruk av moduler og råbetong som var inspirert av strukturalismen og brutalismen, og i 1970- 80-årene er volumformene sterkere slik som i den samtidige postmodernismen.

Alt dette bæres frem av dramatiske fotografier og skjelvende skisser, men blir først satt på plass av de presise kommentarene. Hvert prosjekt ledsages av en kort tekst som går rett på sak.

Først beskrives funksjon og idé, deretter ledes vi inn i arkitekturen for å se hvordan disse er romliggjort, og til slutt blir vi hjulpet med en kort karakteristikk. Forfatteren er visstnok Postiglione (det fremgår ikke i boken), og det sier derfor noe om både styrken i Fehns arbeider og om svakheten i de spekulative innledningene. Klarheten i Fehns former er som byggede ideer, de behøver ikke tolkes, men bare beskrives. Og der man prøver seg på det første, må man holde seg til verkene og ikke speile seg selv.