Overgangsriter på liv og død

Våre egne dåpsfester, konfirmasjoner og brylluper kan ikke forstås uavhengig av de makabre eventyrfortellingene og de blodige ritene i oldtiden.

Moderne overgangsriter som dåp, konfirmasjon og bryllup, har alle døden i seg. Man kan ikke tre inn i en ny rolle uten at man samtidig dør fra den gamle. Dødens rolle i disse ritene blir spesielt tydelig når man ser hvordan de, både strukturelt og idéhistorisk, er forbundet med fortellinger om lemlestede barn og en kannibalistisk Rødhette.

Mens vanlige religiøse riter enten forlates, som gudstjenesten, eller helt tømmes for religiøst innhold, som den norske påskefeiringen, holder overgangsritene mer enn bare stand. De øker i oppslutning. De religiøse overgangsritene suppleres også av areligiøse alternativer som borgerlig konfirmasjon, bryllup og begravelse. I tillegg kommer nye riter, som likekjønnede bryllup og spontane blomster- og lysseremonier ved dødsfall.

Overgangsritene som fenomen ble først definert av den franske teoretikeren Arnold van Gennep i hans klassiske bok «Rites de passage» fra 1909. Van Gennep viste hvordan alle de forskjellige ritene som endret statusen til et individ, bestod av et bestemt mønster: Først en symbolsk død eller adskillelse fra den tidligere rollen i samfunnet, deretter en ambivalent midtfase der man verken var det ene eller det andre, og til slutt en prosess der man integreres inn i sin nye samfunnsrolle.

Hvordan døden er til stede i enhver overgangsrite, er likevel ikke så tydelig i dagens kirkelige seremonier. Sjelden trekkes det frem hvordan inntredenen i ektestanden eller i de voksnes rekke er ens tidligere rolles død, hvordan enhver overgang er en reell prøvelse. Men ser man på den strukturen overgangsritene består av, død - mellomtilstand - en ny rolle, finner man denne igjen i en annen del av vår kultur: i eventyrene. Og her er døden absolutt ikke fraværende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De aller fleste eventyr innebærer en eller annen form for overgang: Ugift blir gift, barn blir voksen, fattig blir rik. Hvordan avskjeden med ens gamle samfunnsrolle symbolsk er ensbetydende med å dø, blir også understreket i hvordan døden hele tiden er umiddelbart tilstedeværende. Askeladdens uheldige brødre som ikke klarer de forskjellige prøvene, lider ofte en smertefull død. I russiske eventyr må den vakre Vasilisa utføre forskjellige umulige oppgaver hos den menneskeetende heksen: Klarer hun det ikke, vil hun lide samme skjebne som de mange ulykkelige forgjengerne hennes, de stakkars hvis knokler nå er stablet opp som gjerder rundt heksens hus.

Noen ganger har eventyrene i sin redigerte form mistet noe av sitt opprinnelige, grusomme innhold. I eldre versjoner av Rødhette, blir bestemoren aldri reddet ut igjen av ulvens mage. Ulven lurer i stedet Rødhette til å spise deler av bestemorens kjøtt og blod. Vi er midt i et makabert kannibalistisk rollespill der Rødhette er i ferd med å forlate barndommens uskyld.

Fordi eventyrene er blitt rensket for alt religiøst innhold, kan det være vanskelig å se forbindelsen mellom de groteske eventyrene og dagens overgangsriter - selv om de strukturelt gjenspeiler hverandre. Går vi lenger tilbake i tiden, ser vi en mer direkte forbindelse. De førkristne overgangsritene var ofte en iscenesettelse av forskjellige bloddryppende myter, myter man lett forstår er i slekt med de senere eventyrene. Ikke minst ser vi dette innen det gamle greske verdensbildet.

Når en gresk kvinne ble gift, betydde dette at hun ble overført fra farens formynderi til sin manns. Rituelt innebar dette jammer og gråt over ungpiken som forsvant. I mytene er døden fremme på alle plan. Den unge Persefone blir kidnappet av sin ektemann og tatt med til dødsriket. I myten om Medea finner vi en annen variant. Idet hun flykter avgårde med sin tilkommende ektemann, må hun gå til drastiske skritt for å sinke sin far som forfølger henne. Hun tar like godt sin lillebror og kutter ham opp lem for lem, for deretter å hive de forskjellige delene fra det flyktende skipet.

Heller ikke for mannen var inntredenen i ektestanden uten farlige konnotasjoner: Den skjønne Atalanta utfordret alle sine friere til kappløp. Bare den som kunne løpe fortere enn henne selv, ville hun gifte seg med. De som ikke klarte det, og det var jo en del, gikk det verre med. Løpebanen var snart kringsatt av staker med avhugde hoder på.

Overgangen til de voksnes rekke var i det hele tatt dramatisk for den unge greske mann. Rituelt innebar dette at han måtte bli som død for samfunnet, noe som i praksis betydde at han ble utsatt for forskjellige prøvelser i de usiviliserte landskap byen var omgitt av. Dette var en rituell gjenspeiling av hvordan de forskjellige mytiske heltene hadde måttet kjempe med forskjellige uhyrer og utføre andre store bragder.

Hemmelighetsfulle riter var også en del av overgangen. Her igjen døde gutten symbolsk, mens mannen gjenoppstod. Heller ikke dette var en ufarlig operasjon. Pelops, på sin vei til manndommen, ble kuttet opp av sin far og servert for gudene. Gudene avslører ugjerningen og putter de avhugde kroppsdelene tilbake i gryten for så å trekke den voksne Pelops ut igjen. Disse prøvelsene gikk ikke alltid like bra: Akhilles{minute} mor testet sin sønn ved å legge ham på ilden. Hun ble dessverre avbrutt i sitt forsøk, men da hadde hun allerede drept sine ni andre barn på nettopp denne måten.

Man kan undre seg om det var det tilsynelatende fraværet av døden i vestlige overgangsriter som skapte en kulturell åpning for en parallell mytologi som var uavhengig fra sin opprinnelige religiøse kontekst. Er det slik eventyrene ble til som genre? Ser man nærmere på hvordan de kristne overgangsritene ble til, burde denne skapelsen av en ny ikke-religiøs mytologi der døden var mer tilstedeværende likevel vært unødvendig. For også de kristne overgangsritene var opprinnelig knyttet til forskjellige mytiske forestillinger om død. I dåpen dør vi med Jesus Kristus, kan Paulus berette i Romerbrevet 6. Senere kirkefedre trakk videre paralleller til syndfloden og den undergang den representerte. Forestillingen om ekteskapet ble snart også knyttet til ideene rundt klostervesenet. En nonne var Kristi brud og slik også død for verden. I nattverden som er tett knyttet opp til konfirmasjonsfeiringen, har vi dessuten klare kannibalistiske assosiasjoner i Jesu egne ord: «Dette er mitt legeme, dette er mitt blod.» Dette var da også en forståelse som lett ble misforstått og fordreid av tidlige populistiske motstandere av de kristne. Ifølge noen av disse dreide de kristne ritene seg om reelle kannibalistiske seremonier.

Mennesket har alltid vært opptatt av døden. Selv om dette dramatiske aspektet tilsynelatende har falt u{minute}t av mye av den forståelsen vi i dag har av våre egne overgangsriter, kan vi lure på om det ikke likevel henger mye igjen i selve ritenes grunnstruktur. Kanskje dette er med på å forklare hvorfor overgangsritene våre fremdeles er populære, mens andre riter går til grunne? Gjennom sin definisjon av overgangsritene viste Arnold van Gennep igjen hvor ladet disse seremoniene vi går gjennom, egentlig er. Våre egne dåpsfester, konfirmasjoner og brylluper kan ikke forstås uavhengig av de makabre eventyrfortellingene og de blodige ritene i oldtiden. Idéhistorisk henger de sammen, og vi gjenkjenner den grunnleggende strukturen. I bunn og grunn dreier det seg også om det samme - vårt tidligere «jeg» dør for å gi plass til et nytt et.