Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «His Dark Materials»

Overgår forventningene!

I fantasyuniverset som skapes i «His Dark Materials» er vi virkelig i gode hender.

FANTASY: HBO-serien «His Dark Materials» er basert på boka «Det gylne kompasset», første bok i den høyt elskede fantasyserien av Phillip Pullmann. Video: HBO Vis mer

Phillip Pullmanns trilogi «His Dark Materials» troner i det absolutt aller høyeste sjiktet av litterær fantasy, med et så vanvittig særegent, besnærende og tematisk rikt univers at den står fjellstøtt sammen med «Ringenes herre», «En sang om is og ild», og en viss britisk, firøyd trollgutt.

Den første boka, «Det gylne kompasset», ble filmatisert i 2007, og resultatet var så middelmådig og generisk at oppfølgerne ble skrinlagt. Det er derfor med en viss avventende skepsis man går inn i HBOs påkostede serieversjon.

His Dark Materials

6 1 6

Fantasy

4. november
Beskrivelse:

Serieversjon av «Det gylne kompasset», første bok i den høyt elskede fantasyserien av Phillip Pullmann.

Kanal:

HBO

«Bedre enn man kunne tørre å håpe på.»
Se alle anmeldelser

Det er få kulturelle gleder som bærer med seg mer bismak av gru enn å få høre at et litterært verk man holder ekstra kjært skal adapteres til film eller tv. Historier fortelles annerledes visuelt enn litterært, så en for trofast overføring risikerer selv i beste fall å bli en ganske flat prikk-til-prikk-etterlikning av originalen (la oss være ærlige, «Harry Potter»-filmene, tross all sin popularitet, er bare bleke skygger av bøkene), og i verste fall ikke å se skogen for bare trær, men bli så opptatt av å gjenskape den ytre teksturen at man helt glemmer å prøve å forstå hva som gjør verket så unikt i utgangspunktet («Watchmen»-filmen fra 2009).

Og er man for fri i tolkningen har man plutselig gått så langt bort i en egen retning at man like gjerne kunne droppet å basere den på noe annet i det hele tatt, samme hvor høy kvalitet den nye filmen har (Kubricks «The Shining», f.eks.).

En viss lettelse

Å være fantasy-fan i disse dager, der hvert eneste litterære forelegg skal filmatiseres, er sånn sett slitsomt. Alt man vil ha er jo en trofast gjenfortelling som bevarer essensen, gjenskaper følelsen man hadde av å reise inn i dette universet for første gang, og som gjerne utnytter de audiovisuelle mediers fortellertekniske verktøykasse til å tilføre noe, helst noe som rettferdiggjør transponeringen fra papir til piksler kunstnerisk, og ikke bare økonomisk. Kravstor, jeg?

Det er dermed ikke uten en viss lettelse jeg kan si at de fire episodene jeg har fått se av serien ikke bare innfrir samtlige forventninger jeg hadde, men iblant også overgår dem. Dette er virkelig så bra som man kunne tørre å håpe på.

Historien starter i en virkelighet lik, men ulik vår egen. I et nåtidig England der den teknologiske utviklingen synes å ha stoppet rundt 20-tallet, der luftskip fortsatt dominerer himmelen, hekser eksisterer og det mektige, religiøse Magisteriet regjerer i kulissene. Men den største forskjellen av alt – en av Pullmanns mange genistreker – er at alle er utstyrt med sin egen daimon, en ytre manifestering av sjelen, legemliggjort som et snakkende dyr som gjenspeiler eierens personlighet (barn, i kraft av å fortsatt være i støpeskjeen, har daimoner som kan skifte form.)

Barn forsvinner

Foreldreløse Lyra (Dafne Keen) tas inn av sin onkel Asriel (James McAvoy), og oppfostres på Jordan College i Oxford. Onkelen er stadig på ekspedisjoner nord for polarsirkelen, der han forsker på nordlys og det mystiske Støvet, små partikler med uvisse, potensielt magiske egenskaper, og som Magisteriet naturligvis mener det er kjettersk bare å snakke om. Lyra drømmer om å være med onkelen på eventyr, man blir i stedet sendt til å bo hos den karismatiske Marisa Coulter (Ruth Wilson) i London. Samtidig forsvinner flere og flere barn fra Oxford, og det går rykter om at mørke krefter står bak. Reisen videre skal jeg ikke si så mye om, utover at den i all hovedsak følger bokas linjer, dog med en behersket grad av revisjonisme.

Noen hemmeligheter avsløres tidligere enn man skulle tro, motivasjoner spisses, og historieelementer som bare antydes i boka, eller mer perifere karakterer som Lord Boreal får større plass her, uten at det bør være til sjenanse for noen andre enn bokstavtro tilhengere av originalteksten – det er ikke overforklarende eller tungrodde digresjoner, men underbygger dramaet, og skaper en tydelighet og driv i scenene som episodisk fjernsyn er langt mer avhengig av enn bøker. Birollegalleriet bobler også over av personlighet, økonomisk skildret, men proppfulle av små, megetsigende detaljer, replikker og blikk.

Visuelt har serien mer til felles med tjuetallets blanke stålflater og rettvinklede art deco-design, og skitten nybyggerindustri i western-villmarken, enn med den Jules Verne-ske steampunk-estetikken av messing og mørk tre man kanskje har assosiert historien med før. Det gir en uvant inngang til sjangeren, og både historien og vår innlevelse vinner på det, historien kjennes både frisk og akutt, selv for oss som kjenner den.

Ekte univers

I det hele tatt, hvert eneste av disse grepene ligger det en velfundert tanke bak, og konsekvensen er et spill levende, filmatisk univers, taktilt og ekte, som presser seg ut gjennom alle sømmer og kanter i bilderammen, og virker å eksistere videre på egen hånd selv når kamera har beveget seg videre.

Daimon-konseptet fungerer også ekstremt godt visuelt, som når de avslører hva karakterene virkelig mener om hverandre, forteller oss noe de ikke vet om seg selv, eller når Lyras lille Pantailamon skifter ham fra nysgjerrig snømus, til modig katt, til opprømt sommerfugl.

Men la oss heller ikke glemme helten i begivenhetenes sentrum. Allerede i bøkene er Lyra en av ungdomsfantasy-sjangerens mest komplekse protagonister, uavhengig av kjønn, og går i hvert fall langt utenpå det meste vi har av Katniss-er, Hermine-r og Rey-er. Dafne Keen viste at hun kunne spille allerede i «Logan», og gir fjernsynsversjonen en fandenivoldsk, men skjør obsternasighet, et skarpt, analytisk blikk, en temperamentsfull selvbeherskelse, og en frynsete selvtillit som aldri blir irriterende, og gjør at man kjøper at selv godt voksne menn er villige til å la seg lede av henne.

Og i episode fire, når vi er på vei til Svalbard og fanfavorittene Lee Scoresby (Lin-Manuel Miranda) og Iorek Byrnison dukker opp … ja, da er det bare å prise seg lykkelig over at HBO allerede har godkjent en ny sesong, for her er vi virkelig i gode hender. Puh.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media