Overgrep i Guds navn

- Løgnen var kan hende enda verre enn overgrepene. Løgnen som misjonærene fortalte til barna de stjal eller tvangsfjernet fra urbefolkningen i Australia: at foreldrene ikke ville ha dem! Og det var like ille for foreldrene som i ettertid fikk vite det.

Sier forfatteren Mette Newth, som i høst kommer med roman om misjonsstasjonenes bevisste utrenskning blant aboriginene i Australia.

Gjennom 200 år, fra britene koloniserte kontinentet, har det vært en åpenlys luking av ugraset, urbefolkningen. Aboriginene ble betraktet som dyr, det var til og med lov å jakte på dem.

- I det siste århundret, fram til 1970, var misjonærene myndighetenes viktigste medhjelpere i «siviliseringen» av de innfødte, forteller Mette Newth. Hundretusener av barn ble tatt med tvang. I Guds navn og i troen på at bare hvis deres sjeler ble vasket rene og kristnet, kunne det bli folk av urbefolkningens barn. Organisert adopsjon, blant annet gjennom annonser, ble satt i gang, og de lyseste barna, de som var resultat av hvites seksuelle overgrep mot de innfødte, ble foretrukket som familiemedlemmer hos de hvite. Men de svarte var også brukbare. Som slaver på farmene og andre steder.

Opprørende

Det er en rystende historie Mette Newth formidler i skjønnlitterær form i «Under huden», en ny Newth-bok som henvender seg til ungdom. Det betyr ikke at det er forbudt for voksne å lese den.

For som Mette Newth svarte da en dame sa det var synd at den internasjonalt priste «Bortførelsen» var en ungdomsbok:

- Det er ikke sko jeg lager, man er ikke avhengig av om størrelsen passer.

- Hvis voksne forsto at barne- og ungdomslitteratur er en forberedelse til framtida, ville kanskje sjangeren hatt høyere status, også blant kritikere, sier hun.

Nå har ikke nettopp Mette Newths utallige bøker manglet verken oppmerksomhet eller lesere. Hun er oversatt til 18 språk, og prisene, norske som internasjonale, er flere enn hun har oversikt over. Nylig fikk hun tre nye amerikanske priser, hvorav en fra Foreldreorganisasjonen, «fordi hun har beriket deres barn».

Hun er ikke den eneste i familien som skriver. I antall utgivelser kan hun nesten konkurrere med ektemannen, Philip Newth. I tillegg har sønnen, astronomen Eirik Newth, skrevet fagbøker som har vakt internasjonal oppmerksomhet, og nå kommer datteren, Hege, med sin andre bok. Også Heges ektemann, iraneren Iraj Nouri, utgir bok nummer to i høst på norsk og persisk. I Newth-familien er det bare bikkja, barnebarna og den yngste sønnen, Torstein, som ennå ikke skriver. Han er til gjengjeld tømrer. Det kommer godt med i en familie som ikke kaster bort tida på praktiske sysler.

Arv


Mette Newth har gitt litteraturen i arv til egne unger, selv fikk hun den fra forfatterforeldrene, Lally og Fritjof Knutsen. Faren var også kriminalreporter i Aftenposten, og nettopp fra ham arvet Mette Newth sin metodiske måte å arbeide på. Som liten fikk hun være med på jakten etter «Rottenikken», som hun seinere besøkte i fengslet med kake og juletre. Hun ble født nysgjerrig. Men forfatter skulle hun ikke bli. I stedet tok hun en omfattende kunstutdannelse. Men straks hun var ferdig, begynte hun å skrive. Innimellom har hun ledet Kunsthåndverksskolen i Bergen, Forum for Ytringsfrihet, kunstnerorganisasjoner osv. Nå regner hun med at det ikke blir flere bøker på en stund, fordi hun mandag tiltrer som ny rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Vi tror henne ikke, og ganske riktig, et nytt prosjekt har begynt å forme seg i hodet.

For det er nesten prosjekter man må kalle mange av hennes bøker, flere av dem med et tilbakevendende tema: de hvites overgrep mot urbefolkningen, enten det har vært på Grønland eller nå i Australia. Hun går metodisk til verks. Leser seg opp, skaffer seg kontakter og reiser til landet. Der vet hun nøyaktig hvem hun skal snakke med.

- Kom du selv, som dine hovedpersoner i «Under huden», i nærkontakt med aboriginenes liv i Australia?

- Ja, og det var også mange såre møter. Særlig opplevelsen av en av verdens ti mest skattede naturparker. Midt inne i den, der det finnes de vakreste hulemalerier, noen 30000 år gamle, driver de hvite en urangruve. Selv om stadig flere nå er i arbeid for å gi aboriginene oppreisning, lever mange kummerlig. Utallige er gått til grunne. Urbefolkningen har i dag bare 2 prosent av innbyggertallet.

- Det er fordi også jeg er barn av kolonistene, at det er viktig for meg å skrive urbefolkningens historie. Vi har også vår skam: samene. Det er vi hvite som har skylden. Det haster å gjøre opp. Vi kan ikke hoppe over historien. Jeg skriver for framtida, for dem som kommer etter oss, sier Mette Newth, alltid på barrikadene.

Denne gang mot de halvblinde misjonærene som prøver å skjule sine ydmykende spor.