Overgrep i norsk psykiatri

Norge ser på seg selv som et foregangsland når det gjelder menneskerettigheter. Men det norske engasjementet for menneskerettigheter er stort sett konsentrert om andre deler av verden. Blant politikere, byråkrater, journalister og folk flest er det en utbredt oppfatning at menneskerettighetene ikke brytes her i landet. Det blir derfor stor oppstandelse når et internasjonalt kontrollorgan påpeker brudd på internasjonale forpliktelser. Men situasjonen roes gjerne fort ned i trygg forvissning om at det bare er snakk om unntak der regelen bekreftes: Menneskerettighetsbrudd her i landet er ikke noe vi behøver å være bekymret for.

Tenk om det hadde vært så vel! Etter å ha jobbet med menneskerettigheter i nærmere 25 år, har jeg fått innblikk i en side av norsk virkelighet som ellers er lite synlig. Mennesker fra hele landet har kontaktet meg og fortalt om overgrep og alvorlige krenkelser fra norske myndigheters side. De spør om det som har skjedd virkelig kan være lov, og vil gjerne vite om menneskerettighetene er krenket. Mange av henvendelsene har handlet om overgrep fra helsepersonell i det psykiske helsevern. Det folk har fortalt, stemmer med opplevelser som med jevne mellomrom skildres på konferanser, i bøker og i media.

Det pårørende og tidligere pasienter beskriver, er syke mennesker som iført håndjern blir tvunget ut av sine hjem av uniformert politi, pasienter som i lang tid bindes fast til sengen, bagatellisering av tidligere traumatiske opplevelser som voldtekt, incest og tortur, langvarig isolasjon, manglende forståelse for behovet for vanlig medisinsk hjelp, utbredt bruk av skjerming på avdelinger som drives mer som fengsel enn som behandlingsinstitusjon, sterke medisiner som pasienter tvinges til å ta uten hensyn til deres bønn om å få prøve noe annet fordi bivirkningene er uutholdelige og mye verre enn den psykiske smerten uten medisiner. Mange forteller om personale som opptrer arrogant og hensynsløst. Det som går igjen, er mangel på respekt og opplevelsen av å bli sett på og behandlet som en diagnose og et stort problem, ikke som et menneske.

Spørsmålet er hvorfor så få er interessert i å lytte til det som fortelles om overgrep, om krenkelser og ukritisk bruk av tvang. Alle skjønner at de ansatte innen psykisk helsevern har en vanskelig oppgave og daglig står overfor store utfordringer. Men hvorfor skal det være så umulig å lytte til brukerne, så umulig å gi dem en unnskyldning når det er grunnlag for det, eller rett og slett å tilby støtte og oppmuntring? Når mennesker i sin fortvilelse ikke ser noen annen utvei enn å søke råd hos en menneskerettighetsjurist, sier det mye om hvor ubehjelpelig man er i psykiatrien med hensyn til å håndtere egne feil. Hvordan skulle det ha gått med flytrafikken og med arbeidene i Nordsjøen om man ikke hadde hatt et oppdatert kvalitetssikringssystem, nettopp basert på at feil er den viktigste kilde til forbedringer?

I lengre tid har det pågått en offentlig debatt hvor mye i det psykiske helsevern er blitt kritisert. Det er interessant å merke seg at slik kritikk ofte avvises med den begrunnelse at mange pasienter får god hjelp og er fornøyde. Kritikk av tvang og frihetsberøvelse, som åpenbart er i strid med menneskerettighetene, tilbakevises med lettvinte påstander om at det er uansvarlig å protestere mot all bruk av fysisk makt fordi enkelte pasienter vil gå til grunne uten tvang.

For ordens skyld: Et krav om respekt for menneskerettighetene er ikke det samme som en påstand om at tvang aldri må brukes. En påstand om at psykiatriske pasienter utsettes for overgrep, er ingen generell anklage mot all psykiatrisk behandling. Selvsagt er det mange som får god hjelp. Mange helsearbeidere, sikkert de aller fleste, gjør en stor innsats og fortjener takk, ikke mistillit eller mistenkeliggjøring.

Mitt anliggende er at de godes innsats ikke må resultere i at påståtte overgrep og menneskerettighetsbrudd summarisk benektes. Hvor ofte eller hvor sjelden slike handlinger forekommer er vanskelig å vite. Det er liten interesse for å registrere og rapportere menneskerettighetsbrudd. Men mye tyder på at overgrep mot pasienter i psykiatrien forekommer oftere enn vi liker å tro.

For å underbygge dette har jeg, i ei bok som utkommer i disse dager, samlet rundt 70 beretninger fra pårørende og tidligere pasienter om negative opplevelser i det psykiske helsevern. Disse autentiske beskrivelsene viser at overgrep mot pasienter med mentale lidelser er et problem som ikke lenger kan ties vekk. Til hver av disse beretningene, har jeg knyttet kommentarer om relevante menneskerettighetsregler. Hensikten er å synliggjøre sammenhengen mellom denne delen av jussen og dagliglivet i psykiatriske institusjoner.

Vi trenger en grundig og bred debatt om innholdet i tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Det er påfallende hvordan psykiatriens problemer alltid knyttes til penger og organisering. Pasientenes og pårørendes beskrivelser av egne negative opplevelser viser et klart behov for mer fokus på holdninger og menneskesyn. Jeg mener dette behovet best kan imøtekommes ved at menneskerettighetene får en tydeligere plass i det psykiske helsevern. Pasienter trenger informasjon om sine grunnleggende rettigheter. Helsepersonell trenger kunnskap om de grenser menneskerettighetene setter for behandling av mennesker, selv i pressede situasjoner. Vi trenger pleiere med et aktivt, engasjert forhold til de etiske prinsipper som ligger til grunn for menneskerettighetene. Prinsipper som anses som helt grunnleggende over hele verden. Stortinget har innsett dette og bestemte for nesten ti år siden at helsepersonell skal gis menneskerettighetsopplæring. Problemet ligger i den detalj at verken Stortinget eller andre har tatt seg bryet med å konstatere at pålegget aldri ble fulgt opp i praksis.

Jurister og helsebyråkrater insisterer hardnakket på at vi har en god lovgivning som tar godt vare på pasientenes menneskerettigheter. Kanskje det. Men samtidig ser vi at det norske regelverket slik det i dag praktiseres, åpenbart ikke er tilstrekkelig til å gi alle psykiatriske pasienter den beskyttelse mot overgrep og krenkende behandling de trenger. Mye av ansvaret ligger hos tilsynsmyndighetene som er mer opptatt av å fordype seg i små og store regelavvik framfor å fungere som aktive pådrivere for forbedringer. I dette klimaet er det slik at menneskerettighetsbrudd aldri registreres. Det er her grunn til å minne om at det er handlingene som avgjør om menneskerettighetene etterleves, ikke innholdet i lover og rundskriv. Det er fint med formålsparagrafer om pasientenes rett til respekt for sitt menneskeverd. Men det avgjørende er hvordan den enkelte blir møtt og behandlet i den konkrete situasjon. Det er her det svikter.

De mange som har opplevd overgrep og krenkende behandling på kroppen trenger ikke krokodilletårer eller gode hensikter. De trenger politikere som viser ansvar og rydder opp. Straks.