Overgrepene må rettsforfølges

«Stoltenberg-regjeringen bør klage Russland inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det vil være en klok og modig handling.»

Norge og andre medlemsland i Europarådet bør klage Russland inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for omfattende brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Det har Human Rights Watch, Amnesty International og Helsingforskomiteene bedt europeiske regjeringer om i en brevkampanje. En slik klage vil bidra til å avdekke overgrep og legge et press på russiske myndigheter om å stoppe overgrepene og straffe de ansvarlige for dem.

Da Russland ble medlem av Europarådet i 1996, var én av betingelsene at de ansvarlige for overgrepene i den forrige krigen i Tsjetsjenia fra 1994 til 1996 skulle straffes. Dette har ikke skjedd. Etter en ny runde med krigføring og brudd på menneskerettighetene, har Europarådet og dets medlemsland et ansvar for å bidra til at de ansvarlige nå må stå til rette.

I september 1999, etter at paramilitære styrker fra Tsjetsjenia hadde invadert landsbyer i naborepublikken Dagestan, startet Russland luftangrep som drev 185000 sivile fra deres hjem. I krigen som har pågått siden, har det funnet sted omfattende og systematiske brudd på menneskerettighetene og humanitær rett. Bombing av sivile mål, tortur av internerte i de såkalte «filtreringsleirene» (hvor målet er å finne ut om personer har vært involvert i militær aktivitet mot russiske styrker), regelrette massakrer og en rekke andre overgrep er dokumentert av journalister og menneskerettighetsorganisasjoner. Tilbud fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og andre om å bidra til megling for å finne politiske løsninger på konflikten er blitt kontant avvist fra russiske side. Det har også vært problemer med å få frem humanitær hjelp til flyktninger fra Tsjetsjenia, som befinner seg i naborepublikken Ingusjetia på grunn av manglende samarbeidsvilje fra russiske myndigheters side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er behov for sterke reaksjoner fra det internasjonale samfunns side. Manglende bruk av de virkemidler som finnes, underminerer Europarådets og andre internasjonale organisasjoners troverdighet som forsvarere av menneskerettighetene. Å unngå konfrontasjon og klar tale om menneskerettigheter med det nye regimet i Russland er en kortsiktig politikk med uheldig presedens.

I krigs- eller krisesituasjoner er det tillatt for statene å innskrenke menneskerettighetene. Men noen av rettighetene er absolutte og kan aldri fravikes, blant annet retten til livet og forbudet mot tortur. I tillegg finnes det internasjonale regler om krigsførsel og beskyttelse av sivile i væpnede konflikter (humanitær folkerett). Mens det er statene som har ansvar for å sikre at menneskerettighetene blir respektert og sikret, så er det individuelt straffansvar for brudd på den humanitære retten. Men problemet er at det ennå ikke finnes noe internasjonalt organ som kan sikre at etterforskning og rettsoppgjør finner sted. Det vil vi først få når den permanente internasjonale straffedomstolen blir etablert en gang i fremtiden (det krever 60 ratifikasjoner av vedtektene for domstolen. Foreløpig har syv land ratifisert), og selv da vil det være mange begrensninger for hva det internasjonale samfunnet kan gjøre for å sikre rettsoppgjør.

Sikkerhetsrådet i FN har ved to anledninger etablert internasjonale domstoler for å gjennomføre rettsoppgjør: i forhold til overgrep i det tidligere Jugoslavia fra 1991 av og i Rwanda i 1994. Siden Russland har vetorett i Sikkerhetsrådet, er det utenkelig at en slik domstol vil kunne bli etablert for Tsjetsjenia. Det er derfor opp til russiske myndigheter selv å etterforske og stille overgripere til ansvar. Dessverre viser historien at myndigheter både i Russland og i andre land er svært tilbakeholdne med å rettsforfølge ansvarlige for overgrep i konflikter. Derfor er det viktig at det internasjonale samfunn bruker alle de virkemidler som finnes.

Det mest effektive virkemidlet er den mellomstatlige klageadgangen under artikkel 33 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Etter at en klage er blitt reist av en eller flere av medlemsstatene i Europarådet, og de nødvendige formelle kriterier er oppfylt, vil et kammer bestående av 17 dommere i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen gjennomføre etterforskning og høringer med det formål å stadfeste om overgrep har funnet sted. Denne klageformen er særlig egnet i forhold til omfattende og systematiske overgrep av en alvorlig karakter. Norge har tidligere reist slik klage mot Hellas etter militærkuppet i 1967 og mot Tyrkia på 1980-tallet. Klagesaken kan enten føre til en dom eller så kan forlik inngås mellom partene. Saken mot Hellas resulterte i en (fellende) dom, mens det ble inngått forlik i Tyrkia-saken. En dom vil blant annet stadfeste fakta, samtidig som den vil forplikte russiske myndigheter til å iverksette tiltak for å kompensere ofrenes lidelser og forebygge nye overgrep.

Det kan også reises individuelle klager til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, men disse vil bare kunne bli behandlet hvis alle nasjonale rettsmidler er utprøvd. Dette vil kunne ta lang tid, og dessuten kunne utsette klageren for økonomiske og andre belastninger. I en individuell klagesak vil domstolen bare kunne vurdere om brudd på konvensjonen har funnet sted i én enkelt sak. I en mellomstatlig klage, derimot, kan et mønster av brudd avdekkes og dømmes.

Det er en beklagelig praksis at statene unnlater å bruke den mellomstatlige klageadgangen, selv i situasjoner med omfattende og alvorlige overgrep. I stedet avgrenser man virkemidlene til politisk press og dialog for å overbevise regjeringer med ansvar for overgrep om at de må endre sin politikk.

Både OSSE, Europarådet, FN og enkeltstater har protestert mot overgrepene. Europarådets parlamentarikerforsamling har i en resolusjon 6. april i år bedt Ministerrådet om å ekskludere Russland hvis ikke overgrepene opphører og en politisk fredsprosess starter. Forsamlingen har også bedt medlemsstatene om å bruke den mellomstatlige klageadgangen mot Russland.

Den russiske presidenten har utnevnt en egen representant for menneskerettigheter i Tsjetsjenia, men så langt er det lite som tyder på at det vil bli gjennomført et troverdig russisk rettsoppgjør. Tvert imot har representanten på et tidlig tidspunkt avfeid solid dokumentasjon fra menneskerettighetsorganisasjoner om overgrep.

Det er behov for sterke resolusjoner i FN, Europarådet og andre internasjonale organer. Men for å få til en troverdig rettslig gjennomgang av overgrepene i Tsjetsjenia, er det vanskelig å se andre muligheter enn at en eller flere medlemsstater i Europarådet reiser en klagesak mot Russland.

Det vil kreve mot å gå til et slikt skritt. Men det er viktig å understreke at det ikke dreier seg om et tiltak rettet mot den russiske staten. En slik prosess kan tvert imot bidra til å styrke utviklingen av rettssikkerhet og lovstat i Russland, og dermed fremme en utvikling som den nyvalgte presidenten har sagt at han ønsker. Selv om Vladimir Putins uttalelser er åpne for ulike tolkninger, så velger vi å ta ham i beste mening når han sier at «demokrati er lovens diktatur». Det er imidlertid viktig å tilføye at loven skal beskytte mot overgrep, og at utviklingen i Tsjetsjenia de siste månedene har vist at Russland trenger internasjonal assistanse for å gjenopprette respekt for både nasjonale og internasjonale lover.

Stoltenberg-regjeringen bør klage Russland inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det vil være en klok og modig handling. Og virke til å overbevise om at fraværet av en post for menneskerettigheter i den nye regjeringen ikke er et signal om svekket norsk engasjement.