Overgriper eller hjelper?

KNUT RØD-SAKEN: Onsdag 21. februar svarer Georg Fr. Rieber-Mohn på vårt debattinnlegg fra sist søndag om Rød-saken. Kjernen i Rieber-Mohns svar er - enda en gang - at bevisvurderingen i saken synes uklanderlig og at rettsprosessen var kvalitetssikret ved at «retten besto i alle ledd av fremtredende jurister». Rieber-Mohn forsvarer dommen reservasjonsløst, han utvider sågar forsvaret for Rød og mener samtidig at enhver kritiker av dommen pådrar seg «en tung bevisbyrde».

Rieber-Mohn mener vi legger opp til en ny «dom» i Rød-saken. Vårt ærend er et annet. Vi har ønsket å få fram hvordan saken mot Knut Rød dramatisk og utslagsgivende skiftet fokus i løpet av rettsprosessen. Med utgangspunkt i en tiltale der arrestasjonen av jødene er det klart alvorligste og mest omfattende punktet - fikk man en hovedforhandling i 1946 der spørsmålet kom til å dreie seg om hvorvidt Knut Rød var en «god» eller en «dårlig» nordmann. Det viste seg nemlig som et uutsagt premiss fra rettens side at dersom det kunne bevises at Knut Rød var en god nordmann (definert her som en som hadde gjort motstandsbevegelsen tjenester og ikke hadde et personlig nazistisk engasjement) ville han kunne bli frikjent for sin ledende rolle i aksjonene mot jødene. Rettsoppgjørets moralske hovedkodeks - hvorvidt man hadde sveket eller bistått sitt land - ble i Rød-saken brukt til å viske bort det etiske ansvar Rød hadde for sin aktive rolle i deportasjonen av jødene. Vi konstaterer at Rieber-Mohn selv i dag ser ut til å slutte seg til denne logikken.

DOMMEN I KNUT RØD--saken står i en særstilling, men den inngår samtidig som del av et større og mer omfattende mønster. Røds høyst uklare motstandshandlinger ble i dommene fra 1946 og 1948 tildelt langt større vekt enn hans sentrale rolle i arrestasjonen av flere hundre uskyldige sivile. Andre involverte i aksjonen mot jødene, mange av dem i mindre betydningsfulle roller enn Rød, ble dømt for sine handlinger. Den viktigste forskjellen mellom disse sakene og Rød-saken var den lille porteføljen Rød hadde sikret seg på aktivasiden (hjelpen til motstandsbevegelsen). Mange motstandere av naziregimet utsatte seg for betydelig fare ved uselvisk å bistå jøder da hovedanslaget kom høsten 1942. Noen av disse hjelperne måtte sågar bøte med livet. Rieber-Mohn mener Rød fortjener å vurderes i samme kategori som disse. Han mener Rød skal huskes som en som «motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige». Den historiske bedømmelsen av Rød må dessverre bli en helt annen. Den må ses i sammenheng med de handlinger han - sammen med andre - la hele sin yrkesstolthet i å hjelpe fram: Deportasjonen av 771 jøder fra Norge i krigsårene 1940-45.