ENSOMHET: Den skotske forfatteren Gail Honeymans skriver om den tyngende ensomheten som preger stadig flere i Storbritannia. Foto: Aschehoug
ENSOMHET: Den skotske forfatteren Gail Honeymans skriver om den tyngende ensomheten som preger stadig flere i Storbritannia. Foto: AschehougVis mer

Anmeldelese: Gail Honeyman - «Eleanor Oliphant har det helt fint»

Overhypet Saga-kopi

Underholdende nok, men så karikert at det er vanskelig å ta den tunge tematikken på alvor.

«Eleanor Oliphant har det helt fint»

Gail Honeyman

4 1 6
«Dratt ut til det kjedsommelige.»
Se alle anmeldelser

Ensomhet er et økende folkehelseproblem. Så stort at Theresa May i fjor utnevnte en egen ensomhetsminister (som ingen ironisk nok husker navnet på, ifølge The Telegraph..). Nettopp ensomhet er temaet i skotske Gail Honeymans «Eleanor Oliphant har det helt fint». Den er hypet opp som en av øyas store litterære sensasjoner. Akkurat det har jeg problemer med å forstå. Fortellingen om tretti år gamle Eleanor er underholdende nok, men så karikert og overtydelig at det er vanskelig å ta tematikken på alvor.

Anonym

Eleanor Oliphants liv er nitrist. Hun bor i en anonym kommunal leilighet, og har en like anonym jobb som kontorassistent i et lite byrå. Kollegene snakker aldri til henne, men hvisker desto mer om henne. På fritiden løser hun kryssord og leser faktabøker, og hver fredag kjøper hun to store flasker Glen’s vodka som hun tyller i seg i løpet av helgen. Mindre stusslig blir ikke livet hennes da hun avstandsforelsker seg i en smørsanger, og i sin grenseløse naivitet bestemmer seg for at han er mannen i hennes liv.

Syk og ond mor

Det er ikke vanskelig å se hvor Honeyman har hentet inspirasjon fra. Eleanor er påfallende lik den nye heltinne-typen; Saga i tv-serien «Broen», og Elise i den fransk-britiske kopien «Tunnelen». Kvinner med et dypt barndomstraume og en så rigid personlighet at det bikker over i diagnosen. I likhet med Saga har Eleanor et arr i ansiktet, som stammer fra barndommen og en syk og ond mor. Hvor grusom moren var, kommer frem mot slutten og er noe av den krimaktige driven i denne boka.

Flere britiske anmeldere har sammenliknet Honeyman med Jojo Moyes sjarmerende tørrvittighet. Men enten er det britiske vidd uoversettelig i en strammere og mindre subtil norsk språkdrakt, ellers så er jeg ganske humørløs. For Eleanors naive rigiditet er så grenseløs at det bare tidvis blir morsomt. Ethvert poeng er dratt ut til det kjedsommelige, eksempelvis hvor mye mer praktisk det er med en kjekk trillebag enn en dum veske.

Håp for Eleanor

Boka er ikke dårlig, og det er mange fine og rørende episoder her. Blant annet da Eleanor møter den røykende og sleivete IT-konsulenten Raymond, og blir med hjem til moren hans. Der ser hun det kjærlige blikket moren sender sin snille sønn: «Jeg vet i det minste hvordan kjærlighet ser ut, sa jeg til meg selv. Det er alltids noe. Ingen hadde noensinne sett på meg på den måten, men jeg ville være i stand til å gjenkjenne det hvis det skulle skje.». For det er håp også for ensomme Eleanor. Det forstår vi lesere (altfor) tidlig.