Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overhypet svensk krim

Svenskene har nå overgått oss i å utrope middelmådigheter til mesterverk, mener Dagbladets anmelder Cathrine Krøger.

PRISBELØNNET: - Nok en overhypet politisk korrekt krim fra nabolandet, mener anmelderen om forfatter Camilla Grebes bok «Skyggejegeren». Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
PRISBELØNNET: - Nok en overhypet politisk korrekt krim fra nabolandet, mener anmelderen om forfatter Camilla Grebes bok «Skyggejegeren». Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Vis mer

Det er en velkjent sak at vi nordmenn har det med å hype vår krimlitteratur.

Det gjelder også vårt naboland, som de senere år har overgått oss i å utrope middelmådigheter til mesterverk.

Det gjelder i høy grad den prisbelønte og kritikerroste Camilla Grebe. I 2018 ble hun tildelt Glassnøkkelen for «Husdyret», som ifølge Dagbladets anmelder Ingvar Ambjørnsen ble skjemmet av en oppkonstruert og overtydelig politisk korrekthet. Det samme gjelder «Skyggejegeren», som av uforståelige grunner ble kåret til Sveriges beste krim av Svenska Deckarakademin.

Starter lovende

Det starter så lovende i Stockholm i 1944. Der møter vi Elsie. Hun måtte sette bort sin lille datter, da hennes forlovede døde noen år tidligere.

Nå jobber hun som politisøster i Klara politidistrikt. Sammen med to etterforskere blir hun kalt ut til husbråk. I et lutfattig hjem finner de en flokk utsultede skitne barn, en døddrukken far – og et gruoppvekkende syn i et lite kott.

Barnas mor ligger halvt avkledd i en blodpøl med hendene spikret til gulvet, lik en korsfestelse. Dumdristige Elise tar et valg som skal vise seg å være skjebnesvangert for henne.

Vi gjør et sprang til midten av sytti-tallet. Der møter vi Elsies datter Britt-Marie. Hun er gift med en latsabb av en ektemann, og har en liten sønn.

På jobben blir hun frosset ut av mannlige kolleger som ikke kan utstå at kvinner får være etterforskere. Også nå gjør politiet et makabert funn. En kvinne blir funnet drept, spikret fast i gulvet. I en sprinkelseng sitter et vettskremt lite barn. Britt-Marie finner sammenhenger og gjør viktige funn, men blir ikke tatt alvorlig. Nok en dramatisk hendelse skjer.

Seriemord i metoo-krim

Grebe gir seg ikke der. Hun haster videre til åtti-tallet, der vi møter vi nok en intelligent kvinne som holdes nede av uintelligente menn. Denne gang kriminalpsykologen Hanne.

Det skjer enda en makaber hendelse som likner de foregående, men også denne sekvensen avsluttes brått og brutalt. Vi gjør enda et sprang frem til 2019, der funnet av et nedgravd kvinnelik setter politietterforskeren Malin på sporet av de gamle drapene.

Ideen er god. Seriemord med et tidspenn på 75 år. Samtidig skriver Grebe politikvinnenes historie, med ulike varianter av trakassering og en gjerningsmann som hater enslige kvinner.

Nok en metoo-krim med andre ord, og med et tema parallelt til Camilla Lackbergs «Gullburet» (2018).

Begge har en tendens til å undervurdere leserne med sin overtydelige skildring av slemme menn og glupe kvinner, men Grebe har et langt bedre språk enn sin krimkollega. Spesielt 40-talls skildringen er oppslukende og overbevisende.

Det som ikke fungerer så godt er den klossete komposisjonen. Hver gang vi har lest oss inn i et plott, bryter Grebe av og starter på ny. Etterhvert blir også tidsskildringen vel klisjéfylt, spesielt av sytti- og åttitallet. Løsningen er grei nok, men heller ikke den er prisverdig.