Overivrige myndigheter

VISUM: Er det virkelig utlendingsmyndighetenes oppgave å sørge for at personer som har grunn til å frykte forfølgelse i hjemlandet forhindres i å søke asyl?

BOKHANDLEREN i Kabul er igjen invitert til Norge - denne gangen for å åpne litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Men før han får sitt visum tilbake må han forsikre norske utlendingsmyndigheter om at han ikke lenger føler seg forfulgt i hjemlandet.

SHAH MOHAMMED Rais har blitt kjent over hele verden. Svært private detaljer om familien har blitt oversatt til en lang rekke språk, blant annet farsi (dari), et av språkene i Afghanistan. Dette gjør ham bekymret. «Jeg kan ikke leve lenger i mitt eget land. Dette er en stor tragedie for meg og familien. Vi må nå bosette oss utenfor Afghanistan,» uttalte bokhandleren til Aftenposten i begynnelsen av november i fjor. Han fryktet blodhevn og overveide derfor å søke asyl i Norge. Uttalelsen fikk Utlendingsdirektoratet til å reagere. En person som kan finne på å bli værende i Norge etter endt visumopphold får normalt ikke visum. Dette er retningslinjene i Schengen-regelverket og forvaltningspraksis gjennom lang tid. Når UDI mottar en visumsøknad fra et såkalt asylproduserende land, leter saksbehandleren etter forhold som knytter søkeren til hjemlandet. Hvis vedkommende er litt oppi åra og kan bevise at han har jobb, hus, kone og barn i tillegg til en troverdig invitasjon fra Norge, er sannsynligheten stor for at han kommer til å reise hjem igjen etter endt visumopphold. Er han derimot arbeidsledig, ugift og uten eiendom er muligheten for at han kommer til å hoppe av og søke asyl større. Personer i sistnevnte kategori vil derfor ofte få avslag på sine søknader.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BOKHANDLEREN i Kabul er gift (opptil flere ganger), har barn, hus og butikk i Afghanistan og faller derfor ikke inn i det man kan kalle «lykkejegerkategorien.» Dersom han velger å «hoppe av» er det av andre grunner. Shah Mohammed Rais uttalte at han og familien fryktet for sine liv, og derfor vurderte å søke asyl. Det var på dette grunnlaget UDI trakk tilbake visumet hans. Bokhandleren kunne rett og slett komme til benytte seg av sin rett til å be den norske stat om beskyttelse. I en uttalelse til pressen etter at visumet ble trukket tilbake påpekte assisterende avdelingsdirektør i UDI, Morten Hansen, at Rais kunne oppsøke ambassaden i Islamabad dersom han ville søke asyl. Dette sa Hansen vel vitende om at asylsøknader som fremmes fra utlandet nærmest kategorisk avslås av formelle grunner. For å få asylstatus i Norge kreves det blant annet at søkeren befinner seg innenfor Norges grenser. Og for å komme hit må man enten skaffe seg visum eller benytte seg av det noe dyrere smugleralternativet. Det kan ikke norske utlendingsmyndigheter offentlig anbefale. Shah Mohammed Rais kjente ikke utlendingsloven godt nok. Han visste tydeligvis om sin rett til å søke asyl, men neppe at utlendingsmyndighetene avslår visum dersom de mistenker at visumsøkeren frykter for sitt liv. Shah Mohammed Rais burde holdt tett om sin frykt for blodhevn. Da kunne han beholdt visumet, reist trygt og legalt inn i Norge - og så søkt om asyl når han bare hadde passert grensen.

DE SISTE uttalelsene fra UDI kan tyde på at Shah Mohammed Rais nå er i ferd med å overbevise norske myndigheter om at han likevel ikke vil søke asyl. Han har til og med sagt seg villig til å levere en skriftlig erklæring om dette. UDI hevder nå at bokhandleren har en reell mulighet til å få turistvisumet tilbake hvis han kan gjøre rede for hensikten med oppholdet i Norge. Kanskje hjelper det at en anerkjent litteraturfestival har invitert ham? Eller kan det hende at medieoppmerksomheten har blitt for stor og vedtaket om å trekke tilbake visumet rett og slett har blitt for vanskelig å forsvare? Juridisk sett er det nemlig intet som er forandret i saken. For selv om Rais nå bedyrer at han slett ikke har planer om å be om beskyttelse, vet UDI godt at ingen i praksis kan fraskrive seg retten til å søke asyl. Den er nedfelt i Menneskerettighetskonvensjonen. Behandlingen bokhandleren har fått av UDI er et eksempel på misforstått nitidighet i utlendingsforvaltningen. Da UDI trakk tilbake visumet handlet de korrekt ifølge Schengen-regelverket og utlendingsloven. Men var det nødvendig å være så ivrige i tjenesten? Kunne man ikke valgt å overse Rais avisuttalelser? Er det virkelig utlendingsmyndighetenes oppgave å sørge for at personer som med stor sannsynlighet har grunn til å frykte forfølgelse i hjemlandet forhindres i å søke asyl? Er det dette som er hensikten bak lovens bokstav?

DET NORSKE lovverket krever ikke at UDIs saksbehandlere skal lese aviser med lupe. Det hadde derfor vært fullt mulig å overse uttalelsene fra Kabul-bokhandleren og latt ham beholde sitt visum. Og dersom et overivrig Utlendingsdirektorat skulle insistere på at saken ble gjenopptatt, gir utlendingsloven med tilhørende forskrifter rom for bruk av skjønn. Det er å håpe at skjønnet benyttes bedre i tiden som kommer.