Overklassen

«Forsyte-sagaen» handler om familie, sex, penger, utroskap og vakre hjem. Altså om overklassens særegne kultur for hundre år siden.

DET SOM

gjorde aller sterkest inntrykk på en ung mann i seinpuberteten da «Forsyte-sagaen» gikk første gang i norsk TV, var Fleur (Susan Hampshire). Så sterkt virket hun at da skuespillerinnen seinere måtte spe på sine inntekter ved å stille opp i en kinoreklame («Susan Hampshire, why do you use Lux?») følte jeg en slags ømhet ved gjensynet. For meg skygget hun nesten for familiesagaens hovedmotiv, den britiske overklassen ved forrige århundreskifte, dens liv trygt isolert fra massene, dens enorme, akkumulerte rikdom, dens groteske kvinnediskriminering og åpenbare dobbeltmoral. Det er mye å interessere seg for i denne serien som i sin første versjon på 60-tallet ble sett av 160 millioner tv-seere verden over, til og med i Sovjetunionen.

HVORFOR

ble serien så populær, er produsenten av den nye versjonen, Rebecca Eaton, blitt spurt: «Den handler om familie, sex, penger, utroskap og vakre hjem. Trenger jeg si mer?» svarer hun. Forfatteren av «Forsyte-sagaen», John Galsworthy, som fikk Nobels litteraturpris i 1932, ville nikket. Eatons svar er som en definisjon av det storborgerskapet serien handler om og som hadde sin glanstid i tiåra før første verdenskrig. Galsworthy ble født i 1867, midt under kapitalismens første tidsalder, som tredje generasjon av rike forretningsmenn og advokater. Da første bok i det som skulle bli «Forsyte-sagaen», «The Man of Property», kom ut i 1906, «vakte den begeistring hos kritikerne, og forferdelse blant Galsworthys slektninger», (Verdens Litteraturhistorie).

APROPOS «PROPERTY»

- overklassens menn eide som kjent ikke bare sine eiendommer, men også sine kvinner. Til tross for at de dannede klasser bekjente seg til en puritansk moral, var det bare kvinnene som var tvunget til å leve etter den, eventuelt ta straffen. Menn forsynte seg der det var noe å hente, kanskje med unntak av hos mulige gifteferdige emner med den rette klassebakgrunn. «Spillets regler var forstått av alle, inklusive behovet for en viss diskresjon,» skriver historikeren Eric Hobsbawm.

GALSWORTHYS

saga er blant annet et oppgjør med denne dobbeltmoralen og skinnhelligheten.

Man forfektet nok demokratiske idealer i disse kretser, men var samtidig truet av utvidelser av stemmeretten, etablering av fagforeninger etc. Overklassen var for liten til å ha innflytelse gjennom stemmegivning, men gjennom nettverk, pengemakt og kontakter. Familien var «the basic unit». Her spleiset man unge, og gjerne deres familiers formuer, gjennom arrangerte ekteskap. Og man formidlet holdninger, dannelse og fordommer.

Det virker så lenge siden, men er det egentlig ikke. I 1906 var min morfar en ung gartner på 25. Med mor som mellomledd har han formidlet sine inntrykk av det han måtte ha sett og opplevd fra sin plass. Ukrutt forgår ikke så lett.

Dessuten: Vi var nok fjernere fra «Forsyte-sagaen»s virkelighet foran norske svart-hvitt-skjermer på 60-tallet enn vi er i dag. Den gang statsministeren lot seg avbilde i underbuksa og bar på sprikende staur.