Overkrydret filmcocktail

Intelligent sci-fi, som tidvis er en fryd både for øye og sjel, men som drukner i flammehav og patroner.

FILM: Året er 2019, Lincoln Six-Echo (McGregor) befinner seg i et futuristisk reklamefilmliknende senter (kall det gjerne L\'Óreal Plenitude), sammen med restene av menneskeheten. Utenfor veggene lurer dødelig forurensning, og dagene går med til å spise sunt, trene, levere urinprøve til vokterne, og å drømme om lotterigevinsten som fører dem til «Øya», derav tittelen. Det siste paradis på jord. Der lufta fremdeles er ren, og bølgene blå.

Jakten på klonene

Så, ved en tilfeldighet, og en nyervervet nysgjerrighet, finner Lincoln at hele hans eksistens er svindel. At han, og de andre, fungerer som reservedeler for virkelige mennesker, at de blir sådd, og høstet som frukt. Sammen med Jordan Two-Delta (Johansson) flykter Lincoln, og jakten på klonene er i gang. Og der slutter dessverre også den virkelige moroa.

Biljakt og flammer

Fra å være intelligent og spørrende science fiction, utvikler «The Island» seg til å bli enda en Michael Bay-film. Med andre ord: store skytevåpen, snurrende biljakter, og flammehav à la tidligere Bay-filmer. Vi snakker «Bad Boys», og vi snakker «The Rock». Det hele topper seg da kloneheltene faller fra en 200 meter høy skyskraper, mens de blir skutt på og flammene står skyhøyt rundt dem. Om de reiser seg? Dumt spørsmål. Om de skader seg? Ikke et hårstrå.

Fryd for øyet

«The Island» er både det beste og det verste fra Hollywood. Filmen er en fryd for øyet. Vakrere pike enn Scarlett Johansson finnes ikke, og Ewan McGregor er ikke rent lite «Jens» han heller. Dyktige skuespillere er de faktisk også. New York anno 2019 framstilles særdeles troverdig, og hver minste detalj er polert til skinnet. Steve Buscemi, verdens kuleste ukuling, gir filmen ekstra kredibilitet, men det holder ikke. For mye sukker blir kvalmende søtt, og for mye action blir til slutt i overkant kjedelig.