Overlegent av Madrugada

Comeback på Norwegian Wood.

KONSERT: Det er en spesiell kveld i Frognerbadet, Madrugada er tilbake i offentligheten for første gang siden Robert Burøås gikk bort i fjor sommer. Mens et heldekkende hvitt teppe blafrer i scenevinden, kan man skimte silhuettene av en oppbyggelig gruppeklem, etterfulgt av en forventningsbyggende liten seanse der man ser bandet innta plassene og vente på å sette i gang «Whatever Happened To You», åpningslåta fra den siste plata.

Kommer de til å spille «Madrugada»-albumet i sin helhet fra start, slik de gjorde i lukket selskap i Gamle Logen i Oslo tidligere i år? Nei, de ender i stedet opp med en håndplukket blanding av gammelt og nytt, særlig fint er det med rause mengder «Industrial Silence»-materiale, versjoner som leveres med en slik selvtillit og stauthet at «Strange Colour Blue» introduseres som «en norsk klassiker».

Symbolsk nok har Sivert Høyem og Frode Jacobsen erstattet ham med to utmerkede gitarister - Alex Kloster Jensen (Ricochets) og Cato Salsa - hvilket ikke bare er en flott gest, men også med på å øke Madrugadas angrepsvillighet og kraft i livesammenheng på toppen av Erland Dahlens fantastiske trommespill.

Det er ikke mye å trekke for hos Madrugada denne kvelden. Finvær og lyse sommerkvelder mildner noe av gruppas grunnleggende mørke desperasjonstematikk, men de håndterer dette på beste vis.

Det er som om bandet har tenkt gjennom og tatt fra hverandre på nytt enhver idé de måtte ha hatt siden Abbey\'s Adoption-dagene i Vesterålen, og så satt det hele sammen igjen. Når de avlutter med et ekstra ekstra ekstranummer med en øsende seig «I Wanna Be Your Dog», hører vi et band som er i kontakt med sitt eget eksistensgrunnlag.

Det spørs om Madrugada noen gang har vært et bedre - eller mer heltent - band enn de er nå, hvilket igjen vanner rockmyten om et dødsfalls kreative ringvirkninger. Enhver hitlåt leveres som den definitive versjonen, enten det er smygende, men potente «Majesty» eller den evig elektriske «The Kids Are On High Street», og det er i grunnen litt rørende å se et band som like gjerne kunne sagt takk for seg i stedet reise seg og ta bandet sitt enda en ekstra mil.

Overlegent av Madrugada