Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overlever på fantasi

- Gjennom kunsten husker mennesket drømmene sine, sier Terje Nordby. Han og Klaus Hagerup har skrevet eventyrlige bøker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Uten fantasi og drømmer ville vi blitt redusert til enkle dyr, sier Klaus Hagerup (55), som antakelig har skrevet sin mest fantasifabulerende bok til nå: «Kaninene synger i mørket».

- Gjennom kunsten husker mennesket drømmene sine, sier Terje Nordby (52), som har sluppet eventyrene løs i «Mysterium forsvunnet far».

Kveld etter kveld har jeg lest og ønsket å forbli i boksidene. Da de siste linjene var lest, var jeg beriket og klokere.

I mange dager hadde jeg vært i landene mellom drøm og virkelighet, der kjedsomhet og småredde, firkantede, grå tanker er forbudt. Der man våger å følge drømmene sine og finner noe som bare er sitt: kilden i seg selv.

Det er fortellerkunst det handler om, det er fortellerkunsten som er selve temaet i Terje Nordbys bok.

Satire i sin makt

Klaus Hagerup og Terje Nordby har aldri vært forfattere på det jevne. Begge har formidlet vemod, sorg og humor, lengsel og drøm. De har hatt satiren i sin makt, sammen i TV-serien «Nikkerne» på 80-tallet, der de oppnådde å provosere akkurat så mye som de ønsket. Terje Nordby er identisk med husdikteren til Tramteatret som fornyet politisk teater i 1970- 1980-åra og satte publikum og kritikere i ekstatisk begeistring.

Og hvem glemmer lørdagskveldene med «Pelle Parafins Bøljeband» og «Hemmelighetene i B-By»? Låtene derfra ble klassikere som vi rocka rundt til sammen med ungene.

Og hvem glemmer Hagerups lille Markus og hans Diana, eller de andre barne- og ungdomsbøkene der Klaus Hagerup ga oss vare innblikk i unge sinn, også i filmatiserte versjoner?

Mirakel

- Dere har tidligere begge formidlet original fantasi. Likevel - har dere hengt dere på Harry Potter-bølgen med høstens tykke magibøker?

- For meg ville det blitt feil å slenge meg på en kommersiell bølge, sier Terje Nordby, som nå er bosatt i Hellas.

- Men det er klart det gjør inntrykk når sønnen min på ti år leser Potter-bøkene fire ganger. Barna identifiserer seg fullstendig med Harry Potter. Det er et mirakel. Jeg har også lest bøkene og hørt radioserien. Forfatteren J.K. Rowling har en fantastisk evne til å underholde og går lenger enn jeg trodde var mulig, i det å skrive for barn. Likevel, jeg synes ikke de er verdens beste barnebøker.

- Jeg synes Potter er utrolig, særlig den siste boka hvor forfatteren går mye dypere. Jeg har så ymse smak og ser mye på TV. Potter fikk meg vekk fra skjermen, fordi jeg ikke klarte å legge boka fra meg.

- Risikerer vi nå å få mye halvgod fantasilitteratur fra forfattere som vil henge med?

- Det har vi allerede fått, sier Nordby. - Det positive er at unger forstår verdien av å lese bøker. I en verden med så mye interaktivitet og elektronikk er det stort. Min barndoms store bok var Astrid Lindgrens «Mio, min Mio». Harry Potter representerer ikke de samme verdier.

For Klaus står «Alice i Eventyrland» høyt. Hans Else i «Kaninene synger i mørket» har klare paralleller. Hagerups første skuespill var «Alice i underverdenen» som ble spilt på mange scener.

Glupsk på bøker

- Jeg levde med «Alice», spesielt i Zinken Hopps oversettelse, der heter hun Else som i min bok. Jeg kunne boka utenat. Jeg var nærmere Tove Janson enn Astrid Lindgren. Og «Ole Brumm» var også min. Jeg leste den på svensk, norsk og dansk, særlig Tom Kristensens oversettelse; «Peter Plys».

Terje Nordby og Klaus Hagerup har svært forskjellig bakgrunn. Klaus vokste opp i en intellektuell familie og deres krets. Men var aldri imponert over dem. Han ville ikke engang hete Klaus. Han ville bli olympisk mester i tikamp og hete Harald.

Terje Nordby kommer fra en arbeiderfamilie i Nord-Odal.

- Jeg var glupsk på bøker, men vi hadde ikke så mange. Da jeg i fjerde klasse fikk historieboka, leste jeg den ut på en natt. Det var et radioprogram av Klaus Hagerup og Gunnar Bull Gundersen om Bob Dylan som indirekte forandret meg og mitt syn på framtida. Møtet med Dylans tekster fikk meg til å forstå at jeg kanskje ikke behøvde å bli veiarbeider. Jeg begynte på realskolen i stedet.

Så ble det studier for Terje Nordby, der teater og skriving etter hvert ble viktigere.

Savnet barndom

Klaus Hagerup begynte å skrive for barn og ungdom etter at han hadde laget erindringsboka om moren, Inger Hagerup.

- Interessen for barndommen og lengselen etter den kom igjen. Savnet av noe som aldri kommer tilbake. «Kaninene synger i mørket» er ei bok jeg har villet skrive i mange år. Og den har fullført to andre; «Landet der tiden er borte» og «Drager skal fly». For noen blir verden større gjennom fantasien, andre forsvinner i den. Det er ikke bare morsomt. Bokas onkel Robert tror at det er fantasien som er virkeligheten.

I Terje Nordbys bok blir selve fortellingen et middel til å overleve.

- Har du hatt «Tusen og en natt»s Scheherazade, hun som forlenget livet gjennom å fortelle, som inspirasjon?

- Hun var begynnelsen. Jeg hadde lyst til å fortelle med et konkret utgangspunkt, ikke et indre landskap. Men alt handler om å akseptere virkeligheten, sier Nordby.

Veien dit går gjennom fortellinger fra alle land. Med rot i verdens eventyrskatt har Nordby laget sine egne eventyr for vår tid som river oss med.

- Jeg sier som Jens Bjørneboe, som er sitert i den nye biografien om P.C. Asbjørnsen: «Eventyr er innvielse til alt... Det mektigste og gripende av alle eventyr: menneskets møte med virkeligheten...

Hele Norges coronakart