Overnasjonal festspillkunst

Festspillenes internasjonale profil avspeiles også på billedkunstfronten.

BERGEN (Dagbladet): Ja, selv den prestisjetunge feiringen av en norsk festspillutstiller i Bergens Kunstforening er heldigvis i ferd med å miste preget av en ren nasjonal hyllest, når det som nå dreier seg om den Berlin-bosatte Olav Christopher Jenssen.

  • Det samme gjaldt da Kjell Torriset med det meste av sin kunstneriske virksomhet i Storbritannia, stilte ut samme sted for åtte år siden. Nå er han tilbake med mønstringen «De Materie» i Galleri s.e., som har preg av finstilt kammerspill ved Vågen. I hovedverket med 40 kvadratiske tavler er halvparten mer eller mindre monokrome fargetoner på tre satt opp mot det tilsvarende antall arbeider med former i silikon mellom glass. Her kontrasteres penselkontroll mot en prosess hvor sjansespillet kommer avgjørende inn, og en tilmålt mengde av flytende materie får gå sine egne veier før det koagulerer. Det samme prinsipp rår egentlig i maleriet med talende og John Donne-inspirerte tittelen «Kompass», hvor en kvinnefigur synes å stå på fast billedmessig grunn i et himmelblått felt med flyktige skyer.
  • Islandske Erro i Bergens Kunstmuseum kommenterer underfundig dem som i 70-åra styrte med maoismen som fyrtårn i Vesten. Historien om Maos legendariske lange marsj på 30-tallet ligger i bunnen av bildene, og seiersferden til de vestlige land blir også en fortelling om de mytiske skrekkbilder som ble malt med brei pensel fra konservativt hold. Erros egen vri ligger i å pensle de idealiserte scenene like glatt som Kulturrevolusjonens stereotype glansbilder. I katalogen er for øvrig Gunnar Kvaran en kyndig veiviser til det narrative dobbeltspill i Erros verk.
  • Noe av den samme billedmessige list fins hos svensken Peter Johansson, som viser mer enn utstillingstittelens «Very Funny» i Hordaland Kunstnersenter. I sin store installasjon av IKEA-inventar dekonstruerer han møbelgigantens internasjonale image som produsent av det funksjonelle og rimelige. Johansson har rosemalt og gitt møblene profiler som er typisk for svensk «snickarglädje», og brodert med mønstre fra den halvmilitære raggarestetikken. Denne humoristiske nasjonalismen minner oss plutselig om IKEA-sjefens bakgrunn i nazismen.