Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overnasjonalt pirk eller viktig vern?

«Det er et tankekors at skattesnytere som ilegges administrativ tilleggsskatt, nå får et praktisk og håndhevbart menneskerettslig vern.»

23. juni i år avsa Høyesterett i plenum en prinsipiell og meget velskrevet dom om forholdet mellom administrativt ilagt tilleggsskatt og folkeretten. Dommen er omtalt som et «tidsskille» i Dagbladets leder 26. juni i år. Det er det noe i, men av andre grunner enn Dagbladet har oppfattet som det viktigste: At Høyesterett nå har tatt endelig farvel med et særnorsk klarhetskrav («krystallklar») som skal gjelde før folkeretten får gjennomslag ved motstrid med norsk rett. Dagbladets beskrivelse av rettstilstanden både før og etter plenumsdommen er ikke dekkende.

Problemet er: Hvordan forholder vi oss når folkeretten ikke kan anvise en rimelig klar løsning på et rettslig spørsmål? I plenumsdommen utdyper og omskriver Høyesterett klarhetskravet ved motstrid mellom norsk rett og folkeretten, og gjør det med formuleringer det er verd å merke seg. Ofte vil det være «begrunnet tvil» om hvordan folkeretten (f.eks. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 - EMK) er å forstå, bl.a. fordi konvensjonsteksten er vag («rettferdig rettergang», «strafferettslig anklage», «nødvendig i et demokratisk samfunn» mv.), fordi vanskelige kryssende interesser må avveies (f.eks. rettssikkerheten til ofrene mot gjerningsmannens) og fordi konvensjonen er uforutsigbar nettopp på grunn av at den skal være «dynamisk og rettsskapende» (dens innhold kan og skal endre seg med tiden, selv om konvensjonsteksten er den samme).

Hvis det foreligger «begrunnet tvil» om konvensjonens innhold, etter at man har søkt å harmonisere norsk rett og folkeretten gjennom tolkning, og forutsatt at saksforholdet faktisk og rettslig er sammenlignbart, trekker plenumsdommen opp enkelte kjøreregler for norske domstoler. Det er Menneskerettighetsdomstolen - ikke norske domstoler - som skal stå for den rettsskapende virksomheten. Norske domstoler bør ikke anlegge en dynamisk tolkning, og heller ikke legge inn en «sikkerhetsmargin» mot at Norge dømmes for konvensjonsbrudd. Disse uttalelsene går lenger i å reservere mot folkerettslig innflytelse i norsk rett enn det som følger av «Bølgepapp-kjennelsen» i Rt. 1994 s. 610 og «Rest-Jugoslavia-kjennelse» i Rt. 1999 s. 961.

Uttalelsene i plenumsdommen kan likevel ikke oppfattes som negative overfor folkeretten, men må anses som en selvfølgelig påminnelse om den voksende uklarhet og de betydelige harmoniseringsproblemer som ville oppstå hvis enhver domstol i samtlige stater som har tiltrådt EMK, skulle drive hver sin form for dynamisk rettsskapende virksomhet med basis i vage konvensjonsbestemmelser. Da ville man ikke kunne utvikle noen felleseuropeisk rettsoppfatning. Dernest påpekes det, og det er etter min oppfatning det viktigste, at en «dynamisk tolkning» vil legge unødvendig bånd på norsk lovgivningsmyndighet - med de konsekvenser det kan få for forholdet mellom lovgivende og dømmende makt etter vår statsskikk. Høyesterett har balansert fint mellom behovet for både å være lojal overfor vårt demokratiske system og overfor EMK.

Når dommen etter min mening likevel representerer et tidsskille, skyldes dette flere forhold.

For det første er psykologien i begrepsbruken interessant, mer enn betydningen av de relativt begrensede tilleggsrettigheter som utløses av at EMK nå får anvendelse. Skatteinnkrevingen overfor dem som vil nyte fellesskapsgodene, men skyve regningen over på andre, er blitt et menneskerettslig anliggende, også ved bruk av rene administrative reaksjoner. Hvem og hva som skal tildeles status som menneskerettighet er et viktig spørsmål. Kjerneområdet for det menneskerettslige beskyttelsesbehov oppstår ved krenkelser av mennesket og menneskeverdet, hvor retten til liv og helse er grunnleggende. Vannes begrepet ut, slik at EMK får anvendelse på perifere rettigheter eller rettigheter som ligger utenfor menneskerettighetenes kjerneområde, vil konvensjonen kunne tape mye av sin autoritet og legitimitet. Det samme vil gjelde hvis konvensjonen ikke fanger opp krenkelser som ligger midt i kjerneområdet, men som faller utenfor av formelle grunner eller konvensjonens tekniske innretning. Det første begynner å bli et problem, mens det siste er et stort problem.

Det er et tankekors at skattesnytere som ilegges administrativ tilleggsskatt, nå har fått et praktisk og håndhevbart menneskerettslig vern, som overgrepsofre i Norge knapt kan drømme om. Dette skyldes ikke mangel på gangsyn i Høyesterett, som lite kan gjøre med dette. Det er en paradoksal følge av konvensjonens historiske opprinnelse, og ikke minst de ulike ressurser som faktisk står til rådighet for skattesnytere og overgrepsofre. Dette kan og bør det gjøres noe med.

For det andre er plenumsdommen etter min oppfatning et utslag av en unødig detaljregulering av rettigheter. De førende avgjørelser fra Menneskerettighetsdomstolen er flere år gamle. Greit nok med bestemmelsene de har gitt opphav til, men de er innholdsmessig på ingen måte selvforklarende eller grunnleggende viktige som menneskerettighet . Da ville de nok blitt vedtatt som norsk rett for lenge siden. Flere tiår etter konvensjonens tilblivelse kom noen på ideen å prøve tilleggsskattespørsmålet mot EMK, og både de aktuelle avgjørelsene og den underliggende problemstillingen har vært kjent i Norge i flere år, før noen fant grunn til å prøve spørsmålet også her. Viktigere var det ikke.

Menneskerettighetsdomstolen har ingen oversikt over hvilke samlede kostnader, bivirkninger og praktiske problemer som følger i kjølvannet av ulike avgjørelser, vurdert mot de verdier man ønsker å beskytte. Avgjørelsene i Strasbourg får direkte effekt for samtlige stater som er medlem av Europarådet, og disse må foreta økonomiske prioriteringer mellom mange svært beskyttelsesverdige formål. Strasbourg-domstolen prioriterer også detaljer, men uten å se helheten.

For det tredje er det bemerkelsesverdig at plenumsdommen (delvis) underkjenner et system vi har hatt i Norge i 90 år, og som flere ganger er grundig behandlet av Stortinget og Høyesterett. (I likhet med en rekke andre nasjonalforsamlinger og domstoler i Europa). Nå hadde Høyesterett neppe noe valg, på bakgrunn av domspraksis i Strasbourg. Men dette sier noe om hvilken innflytelse overnasjonale organer/domstoler har fått på dette og mange andre områder. Etter min oppfatning bør det noe mer til for å kunne overkjøre våre øverste statsmakter. Ja, endog Stortinget og Høyesterett er opptatt av borgernes rettigheter. Stortinget er til og med ansvarlig overfor folket ved valg.

Overnasjonal beslutningsmyndighet er på mange områder ønskelige og nødvendige, fordi grensen mellom statene ikke gjenspeiler grensene for menneskelige aktiviteter. Overnasjonaliteten forsvares gjerne med at konvensjonstiltredelsen er frivillig, og at myndighetsoverføringen er besluttet av Stortinget, samtidig som vi får en viss (om enn beskjeden) innflytelse internasjonalt. Men det er også klare betenkeligheter. Drives overnasjonaliteten for langt, vil bl.a. selve bærebjelken for vårt demokrati - folkelig interesse for politisk deltagelse i nasjonale demokratiske fora - kunne svekkes. Folk flest må oppleve innflytelsen som reell, og stemmegivning som viktig. Hvor «smertegrensen» går er det vanskelig å si.

Vi må ikke bli servile og slutte å tenke straks vi nærer ordet menneskerettighet. Det er viktig å stille spørsmål og være kritiske, også overfor avgjørelser som treffes i Strasbourg. De grunnleggende menneskerettigheter må vi utvikle og beskytte, men da må vi også unngå at menneskerettighetsbegrepet utvannes, eller utvikler seg til overnasjonalt pirk og unødvendig tilsidesettelse av våre øverste statsmakter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media