EU:

Overraskelsene i EU

Ingenting endte som først antatt da EU skulle velge sine øverste ledere, skriver Einar Hagvaag.

TAPER OG VINNER: Den konservative tyskeren Manfred Weber tapte for den konservative tyskeren Ursula von der Leyen da EU-rådet foreslo ny president i EU-kommisjonen. Her er de to under en felles pressekonferanse i Europaparlamentet i Strasbourg onsdag. Foto: AP / NTB Scanpix / Jean-Francois Badias
TAPER OG VINNER: Den konservative tyskeren Manfred Weber tapte for den konservative tyskeren Ursula von der Leyen da EU-rådet foreslo ny president i EU-kommisjonen. Her er de to under en felles pressekonferanse i Europaparlamentet i Strasbourg onsdag. Foto: AP / NTB Scanpix / Jean-Francois BadiasVis mer
Kommentar

Frankrike og Tyskland er de store vinnerne i kampen om toppvervene i EU; særlig den franske presidenten, Emmanuel Macron, har god grunn til å feire, men det endte ganske bra for den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, også. Lista over tapere ble etter hvert lang.

Det er en slags empirisk lov som sier: Når viktige avgjørelser skal tas i EU, så krever det tre toppmøter. Denne gang krevdes det faktisk fire. Men det er kanskje ikke så rart når 28 land skal fordele de fem viktigste postene i EU og finne en balanse mellom nord og sør, vest og øst, kvinner og menn, store og små land og gjenspeile styrkeforholdet mellom de politiske familiene. I 2014 tok det tre måneder å legge denne kabalen.

Til slutt vraket stats- og regjeringssjefene samtlige av de opprinnelige såkalte «spisskandidatene» som de politiske familiene hadde foreslått som president i EU-kommisjonen. Macron ville ikke godta den tyske konservative Manfred Weber fordi han mangler regjeringserfaring. Den nederlandske sosialdemokraten Frans Timmermans var uspiselig for Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia fordi han som EU-kommissær har ført an i kampen for å straffe Polen og Ungarn for å tukle med rettsstaten. Og den liberale Margrethe Vestager fra Danmark ble også vraket. Timmermans og Vestager har fått tilbud om å bli visepresidenter i Kommisjonen som trøstepremie, mens Weber fikk et tilbud om å bli president i Europaparlamentet, men bare for to og et halvt år, noe han avviste.

Uansett har ikke statslederne makt til å bestemme hvem som presiderer i Parlamentet. Til sist foreslo de uformelt sosialdemokraten Sergej Stanisjev fra Bulgaria, for å gi noe til Øst-Europa. Men parlamentarikerne valgte onsdag den italienske sosialdemokraten David Maria Sassoli.

Det var Macron som foreslo Ursula von der Leyen, den nåværende forsvarsministeren i Tyskland, som president i EU-kommisjonen. Hun har vært med i alle Merkels regjeringer. Hun er født i Brussel, i en aristokratisk familie, og snakker flytende fransk, noe man gjerne setter pris på i Paris. Og hun har studert i Storbritannia. Politisk regnes von der Leyen som moderat konservativ. Hun har vært skarp med tunga overfor president Donald Trump i USA og hun står på samme linje som avgående Jean-Claude Juncker når det gjelder britenes utmelding av EU.

Med dette får Merkel en pålitelig medspiller som leder i EU-kommisjonen, dersom hun blir godkjent. Men fordi Merkel hjemme regjerer sammen med sosialdemokratene måtte hun som den eneste under toppmøtet stemme avholdende til forslaget om hennes egen forsvarsminister. EU-kommisjonen har ikke hatt en tysk president på 52 år.

Belgias fungerende statsminister, liberale Charles Michel, er valgt til leder for EU-rådet, og han skal også lede euro-landenes toppmøter. Han er vel ikke noe sjarmtroll, men han har lang erfaring med å sy sammen vanskelige forlik fra belgiske regjeringsforhandlinger, lik tidligere rådspresident Herman van Rompuy. Det trengs under toppmøtene. Michel overtar når Donald Tusk går av ved utløpet av november.

Spanias utenriksminister, sosialdemokraten Josep Borrell, er foreslått som ny utenrikssjef. Han er fra Catalonia, men han har et svært anstrengt forhold til landsdelens forkjempere for uavhengighet. Fra 2004 til 2007 var han president i Europaparlamentet.

Franske Christine Lagarde, som nå leder Pengefondet, blir ny sjef for euro-banken. Dermed unngikk søreuropeerne en «streng tysker» på denne posten. Hun er tidligere fransk finansminister, riktignok konservativ, men faller i smak hos Macron. Til tross for at hun både som finansminister og sjef i Pengefondet har bedt tyskerne om å spare mindre og bruke mer penger har hun et langt og godt forhold til Merkel. Mandatet til Lagarde gjelder for åtte år.

For første gang kan EU med dette få to kvinner blant de fem øverste vervene. Det er et forlik med «perfekt balanse mellom kjønnene», uttalte Tusk, som har ledet de vanskelige forhandlingene. «Europa er tross alt ei kvinne», la han til.

Men i Europaparlamentet ulmer det misnøye med forslagene fra EU-rådet. Flertallet der må godkjenne presidenten i EU-kommisjonen og de kommissærene som hun plukker ut. Blant flere grupper er man skuffet over bruddet på den uskrevne regelen om «spisskandidater», som ble innført ved forrige korsvei og endte med valget av Juncker. De konservative som valgte Weber, har nå fått en annen konservativ til godkjenning. Sosialdemokratene er opprørte over å se Timmermans vraket. De Grønne, som ikke har fått noe i denne kabalen, klager over hestehandel bak lukkede dører. Blant de liberale tapte både Vestager og Guy Verhofstadt, mens Michel vant.

Men våger parlamentarikerne å gå til krig mot EU-rådet og utløse institusjonell krise sommeren gjennom? Det spørs, men man kan aldri se bort fra overraskelser i EU.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.