Frankrike og Tyskland er de store vinnerne i kampen om toppvervene i EU; særlig den franske presidenten, Emmanuel Macron, har god grunn til å feire, men det endte ganske bra for den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, også. Lista over tapere ble etter hvert lang.

Det er en slags empirisk lov som sier: Når viktige avgjørelser skal tas i EU, så krever det tre toppmøter. Denne gang krevdes det faktisk fire. Men det er kanskje ikke så rart når 28 land skal fordele de fem viktigste postene i EU og finne en balanse mellom nord og sør, vest og øst, kvinner og menn, store og små land og gjenspeile styrkeforholdet mellom de politiske familiene. I 2014 tok det tre måneder å legge denne kabalen.

Til slutt vraket stats- og regjeringssjefene samtlige av de opprinnelige såkalte «spisskandidatene» som de politiske familiene hadde foreslått som president i EU-kommisjonen. Macron ville ikke godta den tyske konservative Manfred Weber fordi han mangler regjeringserfaring. Den nederlandske sosialdemokraten Frans Timmermans var uspiselig for Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia fordi han som EU-kommissær har ført an i kampen for å straffe Polen og Ungarn for å tukle med rettsstaten. Og den liberale Margrethe Vestager fra Danmark ble også vraket. Timmermans og Vestager har fått tilbud om å bli visepresidenter i Kommisjonen som trøstepremie, mens Weber fikk et tilbud om å bli president i Europaparlamentet, men bare for to og et halvt år, noe han avviste.