Filmanmeldelse: «Aksel» - om alpinist Aksel Lund Svindal

Overraskende lite blir fortalt

Dokumentarfilmen om alpinist Aksel Lund Svindal viser idrettsstjernen fra hans beste side. Det blir både overflatisk og langtrukkent.

I høst kommer dokumentarfilmen «Aksel» på norske kinolerret hvor vi får et innblikk i livet til en av Norges største idrettsprofiler gjennom tidene, Aksel Lund Svindal. Vis mer
Publisert

«Aksel»

Dokumentar

Regi: Even Sigstad, Filip Christensen
Skuespillere: Aksel Lund Svindal, Kjetil Jansrud, Simen Lund Svindal, Bjørn Svindal
Premieredato: 15. oktober 2021
Aldersgrense: Tillatt for alle
Orginaltittel: «Aksel»

«Elegant, men tomt og flatt portrett»
Se alle anmeldelser

Aksel Lund Svindal er en av landets mest kjente idrettsutøvere gjennom tidene, og regnes som en legende innenfor idrettsgrenen alpint. Med OL-gull og VM-gull å vise til, blir han regnet som en av tidens beste alpinister. Veien dit har riktignok ikke vært lett, han har opplevd å bli hemmet av alvorlige skader som har satt drømmene på spill.

Dokumentarfilmen Aksel følger den norske idrettshelten i tiden etter en avgjørende skade, fram til han la opp i 2019. Svindal er kjent både her til lands og internasjonalt, men hvem er egentlig mannen bak snøbrillene? Og er hans historie verdt å fortelle?

Dokumentarer om kjente, norske idrettsstjerner er blitt stadig vanligere siste åra. Vi har blant annet fått dokumentaren «Magnus», om sjakkspilleren Magnus Carlsen, og NRK-serien «Team Ingebrigtsen», om Ingebrigtsen-familien, med et fokus på løperne.

Nå står Svindal for tur, og det er blitt en pen og pyntelig film om en av Norges mest kjente profiler. Dessverre makter ikke regissørene å komme dypt nok inn på intervjuobjektet, og filmen framstår derfor overflatisk, og kanskje med unntak for blodfansen, litt unødvendig.

Sympatisk portrettering

I 2017 måtte Svindal opereres, og det er her filmen begynner. Når han våkner opp fra operasjonen er han fjern og tåkete, men fast bestemt på å vite én ting: Kan han stå profesjonelt på ski igjen? Legens anbefaling er å holde seg utenfor bakken i seks måneder, rehabilitere skaden i korsbåndet, men etter det skal det være mulig å gjøre comeback. I god tid før neste OL.

To år seinere, 9. februar 2019, la han som kjent opp, med et OL-gull fra 2018 i lomma.

Filmen «Aksel» følger Svindal i disse to åra, med flere digresjoner til barndommen og milepæler i karrieren.

Strukturen er lett å følge, enda den tidvis framstår rotete. Mye skal inn på snaue to timer, men overraskende lite blir fortalt. Noen ganger får man følelsen av å følge en filmatisert wikipedia-side, og ikke et forsøk på et dyptgående portrett.

Regissørene, Even Sigstad og Filip Christensen, framstiller alpinisten med verdighet, og Svindal virker som en målrettet og sympatisk mann, men særlig dypt kommer de ikke. De følger Svindal som ei flue på veggen, men filmen hadde tjent på mer sårbarhet, og å gå dypere inn i Svindals tanker rundt sporten.

PYNTELIG: «Aksel» er kanskje pen å se på, men det blir ingen film av det. Her med sin far. Foto: Field productions/Euforia
PYNTELIG: «Aksel» er kanskje pen å se på, men det blir ingen film av det. Her med sin far. Foto: Field productions/Euforia Vis mer

Svindal stiller seg på et punkt spørsmål om betydningen rundt det han gjør. Hva er egentlig viktig med å kjøre ned en bakke i høy hastighet? Disse spørsmålene kunne regissørene gått videre på, kanskje de da hadde kommet mer innpå hovedpersonen.

Feil innfallsvinkel

Det er likevel mye flott å ta med seg fra denne filmen. Vakre bilder av Svindal som står på ski, både arkivfoto og originalt. Det er en appellerende film man får lyst til å like, men dessverre blir det vanskelig når 110 minutter blir en overdådig lengde.

For enda så flott Svindal blir framstilt, og enda så godt inntrykk man får av ham, gis det aldri uttrykk for at denne filmen egentlig trengs.

En gylden regel for dokumentarfilm er at alle har en historie, og enda det er sant, er det mer usikkert om alle har en historie verdt å fortelle offentligheten. Svindal har som kjent vært gjennom dramatiske omveltninger i livet, blant annet mistet han moren sin i ung alder. Han har pågangsmot, og med et sjarmerende vesen er det lett å forstå hvorfor noen har tenkt det er naturlig å vie en film til ham, men det viser seg enten å ikke være nok, eller at innfallsvinkelen er feil.

Tom og flat

Er man veldig opptatt av Aksel Svindal selv eller alpint generelt, vil det være gullkorn å hente fra filmen, men heller ikke den fremste målgruppen vil trolig imponeres.

For filmen er like tom og flat som den er pen og elegant. Den ser bra ut og intervjuobjektet sjarmerer, men det er simpelthen ikke nok til å fylle mer enn et dybdeintervju.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer