Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overraskende og direkte elegant

Fossums femtende og siste bok om Konrad Sejer er en stilig, variert og på alle vis leseverdig krim.

KRIMKLAR: Karin Fossum er ute med en ny roman om overbetjent Sejer. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
KRIMKLAR: Karin Fossum er ute med en ny roman om overbetjent Sejer. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet Vis mer

BOK: En slående vakker, men ikke særlig sympatisk, fjortenåring forsvinner. Hun har løyet for sine foreldre om en venninneovernatting, og to dager seinere blir hun funnet kvalt i skogen. Seinere blir det begått et bestialsk drap på en annen tenåring. Han blir så sterkt lemlestes at det er vanskelig å identifisere ham.

Dette er de to mordene Konrad Sejer etterforsker i sin femtende sak som overbetjent i den fiktive byen som skal være laget med Drammen som modell. Sin vane tro åpner Fossum med en parallelfortelling der vi følger perspektivet til en potensiell morder. Det er en overvektig og dypt ulykkelig mann som en stakket stund føler seg elsket, for så å oppdage at han har blitt lurt. Da blir han livsfarlig.

Det er få i Norge som skriver så gode psykologiske thrillere som sandefjordingen Karin Fossum. Hun bruker en kjent oppskrift, der vi følger en morder som på finurlig vis er en upålitelig forteller, der vi ikke riktig vet hvem han er eller hva han faktisk har gjort. I dette tilfelle en bunnløst ensom mann, som aldri har blitt sett eller elsket av noen. Som skikkelse er han en gjenkjennelig Fossum-type, med en kanskje litt for påfallende likhet til morderen i Sejer-krimmen «Helvetesilden» (2014).

Alle er på sitt vis ofre i Fossums univers, og på sin tvetydige måte er Fossum god til å skape en slags sympati med morderne. Et yndet tema hos henne er dysfunksjonelle kjellermennesker, og usunne bindinger mellom mor og sønn. Det gjelder også i denne boka, der vi ved siden av den creepy fortellerstemmen, møter en annen skakk konstellasjon. Det er mellom den begavede, bortskjemte, utakknemlige og asosiale unggutten Ellemann og hans tafatte og engstelige mor som hele tiden står på pinne for ham. Fossum borer i dette forholdet, med sin ganske likeframme og brutalt enkle stil. Som da moren står utenfor sønnens rom og hører krigslyder fra PC-en hans, med automatvåpen og smerteskrik: «En fryktelig tanke traff henne i samme øyeblikk. At sønnen var en sånn gutt som kunne finne på å skyte hele klassen, hvis han hadde hatt noe å skyte med.»

Karin Fossum debuterte i 1974 med diktsamlingen «Kanskje i morgen», som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Hun er også novellist og romanforfatter, og noe av det beste ved hennes bøker – og for så vidt også en kjærkommen sjeldenhet i kriminallitteraturen - er et utpreget billedrikt språk. I denne boka er det ekstra påfallende, idet billedkunst er et sentralt tema. Men også Sejer har et følsomt blikk for detaljer, som da han vandrer rundt på åstedet for en brutal forbrytelse: «Overalt så han grønn mose, myk som fuktig fløyel, og gråbrune grantrær med tørre nåler, og ruglete bark som minnet om krokodilleskinn».

Mer enn actionscener og politietterforskning ligger spenningen i Fossums krimunivers i de psykologiske portrettene. Vi møter den tilsynelatende milde og sympatiske kunstfotografen, som viser seg å ha et Janusansikt. Og kanskje det mest rørende portrettet i denne boka; moren til en av ofrene. En alkoholisert Spaniaflyktning som ankommer med trillekofferten sin; avmagret, herjet, altfor hardt sminket, og med en skjelving i hodet og hendene som Sejer først tror er Parkinson, men etter hvert forstår er abstinens. Den sympatien og varmen som oppstår mellom Sejer og den stusslige kvinnen er rørende. Også her er det snakk om et usunt mor og sønn forhold, der moren etter hvert blir redd sin egen løgnaktige og amoralske sønn og til slutt rømmer og dermed svikter ham.

Dette skal være den siste boka i Fossums serie om Konrad Sejer og hans medhjelper Jacob Skarre. Sejer dukket første gang opp i 1995 i «Evas øye», som innbrakte Fossum to Rivertonpriser. Den mest kjente i serien er «Elskede Poona» (2000), som Fossum mottok Brageprisen for, og som i 2009 ble kåret til Norges beste kriminalroman gjennom tidene i Dagbladet. Fossums Sejer-serie er i tillegg oversatt til 25 språk og har blitt tildelt en rekke internasjonale priser.

Sejer er en utypisk kriminaletterforsker, sympatisk og solid. Ifølge Fossum selv skal han være formet etter sekstitallshelter som ideal, og med Jim Reeves som modell. I bøkene er Sejer høy og tynn, selv om de fleste av oss nok ser for oss Bjørns Sundquists lavere og tettere skikkelse etter filmatiseringen av den populære serien.

Nå er Sejer sliten, og hunden Frank enda mer sliten – og Fossum gjør sikkert klokt i å avrunde serien. Men etterforskeren holder koken med sin Columbo-aktige snedige intervjustil, smilende på sitt vis, der han uskyldsrent lokker ut opplysninger av både skyldige og uskyldige. Psykologiske thrillere kan ofte være forutsigbare, men også her har Fossum alltid en vri. I denne boka er den svært overraskende og direkte elegant. Det gjør «Bakom synger døden» til det en må kalle et sorgtungt og verdig farvel med en elsket krimhelt.

.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!