Anmeldelse Film «Star Wars: The Rise of Skywalker»

Overraskende sexy «Star Wars»

«Star Wars: The Rise of Skywalker» er den beste filmen i den siste trilogien.

LEKKET: Manuset til den nyeste Star Wars-filmen, Episode 9, ble plutselig funnet på Ebay. Se traileren til filmen her. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

«Star Wars: The Rise of Skywalker»

Sci-fi

Regi: J.J. Abrams
Skuespillere: Daisy Ridley, Oscar Isaac, Lupita Nyong'o, Mark Hamill, John Boyega, Adam Driver, Keri Russell, Carrie Fisher, Billie Lourd
Premieredato: 18. desember 2019
Aldersgrense: 12 år
Orginaltittel: «Star Wars: The Rise of Skywalker»

Se alle anmeldelser

FILM: Jada, romskip har skutt på romskip, opprørere har kjempet mot onde galaktiske riddere, det har vært mye snakk om liv og død og kraft. Men det som har vært nerven i den siste serien av «Star Wars»-filmer, som nå avsluttes, med «Star Wars: The Rise of Skywalker», har alltid vært forholdet mellom jedi-aspiranten Rey (Daisy Ridley) og Darth Vader-arvingen Kylo Ren (Adam Driver), en hvit og en sort skikkelse, på hver sin side i galaksekrigen, men bundet sammen med et bånd ingen av dem helt forstår.

Det er et forhold som har brakt en uventet erotisk spenning inn i dette seksuelt uskyldige universet, som alltid har hatt hendene pent plantet oppå dyna. Ikke at det er noen nakenhet eller noe, det skulle tatt seg ut. Men det er elektrisitet. Dette er en kjærlighetshistorie så god som noen, om enn mørk og ikke særlig sunn, om man ser nærmere på den.

Duellene med lyssabel mellom Rey og Ren har alltid hatt en egen ladning, noe regissør J.J. Abrams vet så godt at han sveiver fektekampene i gang også når det egentlig ikke er noe å slåss om.

Alt du forventer

Ellers loser han et av filmhistoriens største og lengstlevende eventyr i havn med sikre hender. Her er alt du forventer av en «Star Wars»-film verd å skrive hjem om: Snarvisitter innom eksotiske planeter og riker, forunderlige skapninger som plutselig stikker hodet opp av ingenting, og karslig og koselig småkjekling mellom piloter og soldater, er Poe Dameron (Oscar Isaacs) og den tidligere stormtrooperen Finn (John Boyega).

Det er en bedre og mer avslappet film enn forrige epos i seien, den litt anspente og overbefolkede «The Last Jedi». Abrams har til og med hanket inn nå 75 år gamle Ian McDiarmid for å gjenta rollen som keiser Palpatine, som han første gang gestaltet i «The Empire Strikes Back» i 1980. La oss si det slik at fansen får det de ønsker seg, på godt og vondt.

På godt fordi det kommer en rekke lekne nikk til fortida, samt en storslagen avslutning som klarer å føles monumental uten å bli for strykertung og suppete. På vondt fordi fanservicen iblant blir direkte skamløs. Her gjør det ingenting om folk er døde og borte hvis det finnes en antakelse om at publikum har lyst til å se dem igjen, for å si det sånn.

Guttete karisma

Castingen i den siste serien har jevnt over vært god. Boyega og Isaacs har begge en guttete karisma, og god komisk timing i møte med et manus som iblant prøver litt for hardt å være vittig. Der de to skal ta vare på tøyset, er det Ridleys Rey som forvalter det største alvoret, og med den smale, hvitkledde kroppen og det innbitte uttrykket virker hun sterk og sårbar samtidig.

Så er det likevel Adam Driver, som velfortjent og på få år er blitt et av Hollywoods største navn, som er den store stjernen her. Han klarer å skape en mann som holder på å sprenges av motstridende følelser selv når han må si de konvensjonelle replikkene («kom over til den mørke siden») som en kommandant fra den mørke siden pent er nødt til.

Gjør mye riktig

«The Rise of Skywalker» gjør så mye riktig. Ikke minst lykkes det Abrams å skape et brus av begeistring når de hardt pressede opprørerne likevel får et uventet håp, og når tapte slag viser seg ikke å være tapt likevel.

Men når bruset går over og du tenker tilbake på det du har vært vitne til, er det umulig ikke å legge merke til svakhetene. Historien koster på, og beveger seg en rask og stakkato rytme, som gjør at det aldri dveles ved noe som helst.

Båndet mellom Rey og Leia (Carrie Fisher), den fordums prinsessen som nå er kommandant, presenteres som viktig – men som publikum har vi ikke fått tid eller anledning til å ta innover oss hva det egentlig består i. Det virker ganske vilkårlig hva den berømte Kraften kan og ikke kan brukes til. Og det er mer enn én hva-lever-du-likevel-situasjon der det ikke virker plausibelt at den det er snakk om på noe vis fremdeles skulle være i live. Her ville det vært en god idé å kutte et par av historiestilkene og dyrke fram noen av de andre til å bli litt sterkere.

Men det er ingen grunn til å bli avskrekket. «Star Wars: The Rise of Skywalker» er en av de filmene som føles som om den er kortere enn hva den er, og som ivaretar sitt høyt elskede persongalleri med stor omsorg. Det skramler litt underveis, men det gjør det jo som regel, når man setter seg ved spakene i en millenniumsfalk og flyr av sted.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer