Live-published photos and videos via Shootitlive

Overraskende vri fra Travis

Trivelig gjenhør på Piknik i Parken.

KONSERT: «Sorry about the weather», unnskylder Fran Healy seg i det Travis går på scenen i Vigelandsparken. Klokka er 13.45 en søndag formiddag, spredt regn, spredt publikum. Frontfiguren er for anledningen iført kilt og t-skjorte, det grå håret samlet i en liten hestehale.

Travis

4 1 6
Hvor:

Piknik i Parken, Oslo

Tilskuere:

ca 1000

«Et utvilsomt trivelig gjenhør.»
Se alle anmeldelser

Skottene i Travis har gitt ut åtte studioalbum, men det er andreskiva «The Man Who» som er deres største bedrift.

Med millionsalg og topplasseringer i en rekke land, var det for mange en viktig del av soundtracket til 1999.

Faktisk var det først med tredjesingelen «Why Does It Always Rain on Me?» at det virkelig løsnet. «The Man Who» havnet på mange årsbestelister, og har ved senere kåringer inntatt posisjonen som en av de virkelig klassiske britiske albumutgivelsene.

Løser opp album-konseptet

Fran Healy har selv beskrevet sanger som emosjonelle bokmerker med evnen til å transportere deg tilbake i tid. Men hvordan funker det når Travis skal gjøre «spille-et-album-fra-start-til-slutt»-øvelsen? Det er ikke alltid album-dramaturgien sitter like godt i liveformat som hjemme i stua. På den annen side kan nostalgifaktoren gi relativt anonyme enkeltspor et ekstra løft.

Det viser seg snart at Travis tar lett på «The Man Who»-konseptet. Overraskende nok spiller de nesten like mye fra oppfølgeren «The Invisible Band».

«The Man Who» kjennetegnes av de veldreide, slentrende popmelodiene som med en lekker Nigel Godrich-produksjon har vist en imponerende slitestyrke. Skapt da britpopen var over middagshøyden, er albumet mer tidløst enn et tidsdokument.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samme kan sies om tredjealbumet «The Invisible Band». Låter som «Sing» og «Side» glir fint inn sammen med sangene fra forgjengeren. Og i Norge ble faktisk «The Invisible Band» en enda større suksess.

Før «Side» gir Healy et spark til Donald Trump og hans fokus på forskjeller snarere enn alt det vi har felles. Pressen kritiseres for å være mest opptatt av å jakte på det beste kjøttbeinet. «Og er det noe Trump kan, er det å kaste kjøttbein.»

Live-published photos and videos via Shootitlive

Travis er imidlertid ikke noe politisk band. Styrken deres er å trille ut tilsynelatende enkle popmelodier som fester seg med borrelås.

Smittende humør

Et 2018-gjenhør med 1999/2001-materialet er utvilsomt trivelig. Det er tydelig at karene i bandet har et stort hjerte for disse sangene. De utveksler smil og humoristiske kommentarer, og humøret smitter over på publikum.

Men som tittelen «The Invisible Band» antyder, mangler Travis en sterk profil. De har ingen kontroversiell frontfigur, skandaleopptrendener eller andre meritter å vise til som gjør at man umiddelbart kjenner igjen bandet, og ikke bare musikken deres. Dette er hyggelige, anonyme karer som aldri har knust et hotellrom («Vi overlot det til Oasis», som Fran Healy lakonisk bemerket i et intervju).

Samtidig har Healy uttrykt en lettelse over at de aldri ble like store som Coldplay. En formiddag med «Driftwood», «Turn» og avsluttende «Why Does it Always Rain on Me?» viser i hvert fall at traverne i Travis langt fra er glemt.

Om de ikke er verdens mest utagerende band, er de ledige nok til at de kan spleise sine to beste album uten at det reduseres til rein nostalgi. Vel blåst.