Overraskende

Lystig og bekmørkt fra Balkan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Å bli tatt på senga kan være en interessant opplevelse. Som regel har jeg i ni av ti tilfeller en god idé i forkant om hva jeg skal se. Men iblant blir jeg overrasket.

Idyllisk plett

«Alle vil til himmelen, men ingen ønsker å dø først». Pero tjener sine penger ved å spre om seg med visdomsord som dette. Han er begravelsestaler, et yrke som var vanlig – og antakeligvis fremdeles er det – i tidligere kommunistiske stater. Prester og kirkeliv lot seg dårlig forene med troen på det kommunistiske manifest. Filmen utspiller seg i en liten by på det slovenske bondelandet, en slik idyllisk plett befolket av mer eller mindre eksentriske og sjarmerende folk. Slike filmer har ofte en tendens til å få oss til å tenke i gamle, klisjéaktig baner: Vi snakker forskjellige språk, har forskjellig religion, ser forskjellige ut – men inni er vi like. Livet er neimen ikke så verst, du. Og vi sliter med de samme dagligdagse problemene, om vi bor i Kina, Peru, Norge – og Slovenia. «Underfundig» og «sjarmerende» er adjektiver som ofte brukes for å beskrive slike filmer. Ganske lenge trodde jeg at «Gravhopping» også var en slik.

Rå vold

Jeg humret først av faren til Peros stadig mislykkede selvmordsforsøk. Flirte av hvordan Pero, bestekompisen og bartenderen diskuterer med stort alvor om augustpiken er bedre enn septemberpiken i mykpornokalenderen bak bardisken. Smilte av den døvstumme jenta som lot seg rive med når det lokale orkesteret dundret i vei med en ompa-versjon av «I Will Survive». Men så, omtrent en time inn i filmen, skjer det noe. For det som så ut til å bli nok et lite stykke litt søtladen og artig livsfilosofi pakket i gylne, varme bilder, dreier med ett 180 grader. Fornedrelse, rå vold, fordervelse og død følger. Det skjer brått. Plutselig blir alt jeg nettopp oppfattet som morsomt dypt tragisk. Filmskaperne gjør det ikke lett, verken for seg selv eller for oss i salen. Det er utfordrende og dristig. Regissør Cvitkovic lykkes ganske godt med sitt prosjekt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer