Overrumplende, i beste forstand

En sann svir.

CD: Ideen bak denne utgivelsen er kjempegod, og egnet til å sprenge vante forestillinger om musikk og tradisjon. Il giardino armonico tar utgangspunkt i Glucks bud på scenen med stengjesten i «Don Giovanni». Den er rent instrumental, men låter av et drama som sender frysninger nedover ryggraden på selv garvede lyttere. Og så avslutter de CD-en med Luigi Boccherinis henspilling på nettopp dette stykket av Gluck, som komponisten navngir som «La casa del diavolo».

DRAMAET HOS BOCCHERINI er annerledes, men ikke mindre dramatisk og forrykende, som skrekkfilm-musikk avant la lettre .

Slik skaffer Il giardino armonico seg et godt påskudd til å sanke instrumentalmusikk der nettopp det skarpt karakteriserende og dramatiserende rår grunnen over en lav sko. Vi får konserter av Locatelli, Carl Phillipp Emmanuel og Wilhelm Friedman Bach i tillegg, servert på en måte som tvinger oss til å revidere oppfatninger vi måtte ha hatt om hvordan den selvstendige instrumentalmusikken utviklet seg gradvis.

For her får vi syn for sagn for at den ble født i en eksplosjon av fantasi og dramatisk forestillingsevne, som må ha tatt tilhørerne med storm. Det mer velbalanserte og harmoniske er konstruksjoner på etterskudd, som har tildekket et nærmest magisk, men glemt øyeblikk i musikkhistorien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET MÅTTE SELVFØLGELIG være Il giardino armonico som gjorde noe slikt. De er ikke bare oppfinnsomme i sin håndteringen av historien, som de kjenner førstehånds. De er suverene som virtuoser instrumentalt også, og de vet ikke minst å utnytte opptaksteknikken til å skape trøkk i klangen. I så måte lykkes de med alt på denne utgivelsen, som samler inspirasjon fra historie oppfattet som levende og nyskapende musisering, og tar helt av.

Det ligge noen nye perspektiver i Mikhail Pletnevs klaverspill også, der han har tatt for seg Tsjajkovskijs Klaverstykker op. 72, i en utgivelse på Deutsche Grammophon. Han spiller komponisten helt fri fra anstrøket av salongmusikk, som så ofte hefter ved Tsjajkovskijs små formater. Det er som om Pletnev bringer inn alle sine erfaringer fra Schumann, og transformerer Tsjajkovskij til førsterangs komponist av karakterstykker, full av musikalske poenger med vekt, men aldri tyngende på noen dårlig måte.

Slik tror jeg aldri du har hørt klavermusikk-komponisten Tsjajkovskij før. Og det er sannelig på tide.

PIANISTEN EINAR RØTTINGEN har også signert en utgivelse, på Simax. Den er heilnorsk, og er utført med lydhør presisjon og fin stilfølelse. Litt for forsiktig i Geirr Tveitts opus 129 kanskje, og også litt holdt i Griegs «Ballade», Griegs flotteste klaverkomposisjon som aldri kan bruse heftig nok.

Men Røttingens kresne sans for detaljer og klanglige nyanser betjener musikken godt, og kommer helt til sin rett i utgivelsens fineste tolkning, av Fartein Valens andre Klaversonate. Den har jeg knapt hørt bedre spilt.