Oversatt kunst

Hva skjer når en tekst gjendiktes, eller når et diktverk får en annen språkdrakt enn originalen? Hva skjer ved en oversettelse? Dette spørsmålet har fått Per Qvale, mangeårig utøver av yrket og tidligere formann i Norsk Oversetterforening, til å skrive en velopplagt og mangfoldig bok om det å oversette.

Qvale presenterer blant annet oversettelsens kulturhistorie, fra Cicero til 1998.

Og tro ikke at historien er likegyldig. Det var Cicero som advarte mot å oversette ord for ord, «non verbum pro verbo». Mens engelskmannen John Dryden (1631-1700) ganske riktig sa at man ikke skulle oversette poesi dersom man ikke hadde en spesiell begavelse for det, og Dante Gabriel Rosetti (1828-82) hevdet at skulle man overhodet gjendikte, måtte det være for å sørge for at et godt dikt forble et godt dikt!

Per Qvale streifer også gjennom moderne oversettelsesteori, og det er heller slett ingen ørkenvandring, men en slentrende og innfallsrik oppdagelsesreise der han gjør som Peer Gynt og ser hva han kan bruke.

Forfatteren sier et annet sted i boka at å oversette er som en slags «formæling». La meg da replisere at å skrive om det, må arte seg som en forførelse der forfatteren er den som legger ut agnene, og leseren er den som lar seg lokke.

Slektskap

Å oversette må være å finne noe som kan vekke originalens ekko, sier Walter Benjamin. Han må avlure originalen dens hemmeligheter og transformere disse i sitt eget idiom. Det er ikke mulig uten det nære slektskap som egentlig består mellom språkene.

Egentlig er dette en ganske kulturoptimistisk teori. Men Benjamin synes å tro på dette «overhistoriske slektskapet». Han hevder at mens ordene og setningene atskiller seg fra hverandre, binder intensjonen språkene sammen. «Brot» er for tyskeren noe annet enn «pain» er for franskmannen, det er to måter å mene det samme på. De er motstridende i sin form, mens de i absolutt form er ens og de samme.

En dreven gjendikter som Qvale vet jo at dette ikke er riktig, og han forteller oss derfor pedagogisk at «brot» og «pain» ikke bare utstråler ulike assosiasjonsfelt, men at de uttrykker to ulike kultursfærer, ja, to forskjellige brødkonsepter. Det tyske og det franske brød avspeiler ulike lukter, smaker, konsistenser, farger og melodier. Ja, de inneholder en rekke ulike gastronomiske, sosiale og historiske bibetydninger - tenk bare på «baguette» kontra «Schwarzbrot».

Likevel har språkene en oversettelighet. Det er en vesentlig egenskap ved språk, sier Qvale. Og støtter her Benjamin, som har dette som noe av en hovedtese, og som slett ikke tar det for gitt, men undrer seg over det. Å oversette blir en erkjennelsesakt, en forskningsoppgave, men også en slags «forløsning», for igjen å holde oss til Benjamin.

En nobel kunst

Riktignok en oppgave som ofte blir undervurdert og belønnet med vanry. I denne sammenheng avlegger vi sammen med Qvale besøk hos en annen fruktbar teoretiker, nemlig Hilar Belloc som blant annet sier: «Oversettelseskunsten er noe underordnet og avledet noe. Av denne grunn har den aldri fått samme rang som et originalarbeid, og har lidd altfor meget i den alminnelige oppfatning av litteraturen.»

Imidlertid er jo oversettelsen en essensiell menneskelig handling og prosess, skal vi tro Jacques Derrida. Vi oversetter fra den første tanke vi gjør oss. Vi selv blir oversatt i det uendelige. Det viktigste er heller ikke likhetene mellom original og oversatt versjon, men forskjellene, fordi de oppløser originalens autoritet, avautoriserer oversettelsen og oppløser identitets- og verdiforholdene.

Dette lyder svimlende, og vi iler derfor videre til de mer praktiske jaktmarker, som er en nyttig safari gjennom frodige og farlige villnis.

Sprudlende

Det er slik at ånden fordamper når poesien helles over i et annet språk, skal vi tro den engelske Homer-oversetteren John Denham. Det må derfor tilføres ny ånd om det ikke skal bli bunnfall og berme av det hele. Hvordan skal vi oversette begreper som «silkeføre, påskeføre og sparkføre» til andre språk? Hva med «bikkja i bakken»? Eller «løvebakken i tigerstaden»? Qvale krydrer teksten med underfundige og lærerike eksempler knyttet til andre folks indre mental- og kulturhistorie som tilfører ordene valører, nyanser og særbetydninger som gjør dem praktisk talt uoversettelige. Eller poenget er jo at de slett ikke er det!

Engelskmennene har sin «The Derby Dog», og selv om svenske «köttbullar» ikke bør oversettes med norske «kjøttboller» uten at leseren setter dem i halsen, er det håp likevel, mener Qvale!

At det er håp, viser blant annet utdrag av en innstilling til medlemskap i Norsk Oversetterforening fra 1994. Den presenterer morsomme og gode eksempler som vitner om flid, grundighet og stø norsk - og som førte til at søkerne ble opptatt som medlem. Det røper blant annet stramme krav. Vi gratulerer!