- Oversettes for mye

- For å være ærlig synes jeg det er viktigere å få oversatt eldre utenlandsk litteratur, dekke hullene der, enn å støtte alle de ubetydelige samtidsromanene som kommer ut - og da i så store mengder at bøkene det er noe ved, forsvinner helt, sier oversetteren Sverre Dahl.

Sverre Dahl tok doktorgraden på østerrikeren Hermann Broch, og har i en årrekke vært vår mest anerkjente oversetter og formidler av tysk og østerriksk skjønnlitteratur. Selv kaller han seg frilans-oversetter, og er fra høsten av professor II i idéhistorie på Blindern. Dahl har tilsammen oversatt 70 bøker fra tysk, og er kanskje mest kjent for å ha introdusert østerrikeren Thomas Bernhard for et norsk publikum. Nå er han aktuell med oversettelsen av den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmanns novellesamling «Simultan», den siste i en serie med hennes bøker som Dahl har oversatt.

Stolt

- Som oversetter ser jeg meg først og fremst som formidler, og jeg er litt stolt av å ha tatt initiativ til å få Bachmann oversatt til norsk. Hun er tross alt regnet som en av de betydeligste tyskspråklige forfattere etter krigen, sier Dahl og fortsetter.

- Bachmann har to hovedtemaer: Språk og kjærlighet. Hun startet som filosof og var opptatt av Wittgensteins problematisering av språkets grenser. Hun forkastet imidlertid filosofien nettopp på grunn av Wittgensteins tese om at det var umulig å filosofere over «det egentlige», over væren, På søken etter et språk nettopp for «det egentlige» gikk hun over til lyrikken, siden skrev hun essays og romaner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Fant hun det hun lette etter?

- Det tviler jeg på. I «Simultan» skildrer hun blant annet det mediespråk som vi nå tar som en selvfølge, men som for henne var et sjokkerende møte med et uegentlig språk. Hennes søken etter det hun kaller et motspråk er imidlertid nært knyttet til hennes andre tema, kjærlighet. I serien «Todesarten» (dødsmåter) skildrer hun nettopp de ulike måtene den kvinnelige identitet og kjærlighet drepes på. «Simultan», den siste i denne serien, består av fem fortellinger der temaet nettopp er kvinner som alle er ofre for menn.

Likhetstegn

- Setter da Bachmann et likhetstegn mellom det egentlige, væren og det kvinnelige?

- Bachmann mener nok at kvinner har større forutsetninger for å elske enn menn, og ser en parallell mellom det mannlige og det intellektuelle. Samtidig ser hun kvinnen som spaltet i en feminin og en maskulin del og at det maskuline virker drepende på det feminine.

- Det kan synes som om hennes eget liv var et bevis på en slik spaltning: Om du velger karrieren blir du kald, om du velger kjærligheten blir du ulykkelig?

- Vel, selv fant hun tilsynelatende ingen løsning på de to sidene ved seg selv. Hun var meget fetert da hun sto frem som lyriker i 1950-årene, en kritiker kalte henne en krysning mellom Simone de Beauvoir og Marilyn Monroe. Hun hadde da også kjærlighetsforhold til noen av tidens store menn: Paul Celan og Max Frisch og komponisten Hans Werner Henze. Men hennes privatliv endte nokså tragisk, med piller, depresjoner og alkohol. Hun døde i 1973 etter skader hun pådro seg da hun sovnet med en glødende sigarett. Og da relativt miskjent for sine senere prosabøker, kanskje fordi de mest militante 70-tallsfeministene hadde problemer med at hun brukte begrep som maskulint og feminint. Men som kvinnelig forfatter hadde hun langt mer å fare med enn flere av disse. Hun loddet dypere.

Goethe

- Før var det slik at kvinnelige forfattere ikke skulle oversettes av menn, fortsetter Dahl.

- Men jeg tror ikke en behøver å være kvinne for å klare den jobben. Det er det samme som å oversette Goethe, du må formidle en annen bevissthetsform, sette deg inn i en annen verdensituasjon. Ja, for ved siden av min forkjærlighet for Wiener-litteratur, er jeg også meget glad i Weimar. Jeg skal nå igang med å oversette Goethes sekshundresiders «Italienske reise» for Pax forlag, samtidig oversetter jeg også skjønnlitteratur fra denne tida på «Romantikerserien» til Bokvennen forlag.

- Jeg ser at de fleste av dine utgivelser av eldre litteratur de senere år nettopp har kommet på det lille forlaget Bokvennen. Svikter de store forlagene når det gjelder oversettelser?

- Jeg merker at pågangen derfra er mindre. De store forlagene virker ikke interessert i eldre litteratur, og tysk samtidslitteratur er nokså mager.

Jeg blir brukt som konsulent på samtidslitteratur, og der ser jeg at det er mange som prøver å kopiere Joyce. Blant annet vurderte jeg nylig en blottende ung kvinne hvis roman var en kaotisk blanding av kunst, Kant, mor, far, leger, mat, sykdom. Ingen orker å sette seg inn i et slikt rot. Kanskje er det også vanskelig å skape en oversiktelig roman lik de store romanene som f.eks. Mann, Musil og Broch skrev. Alt er blitt så komplisert i vår tid.

SVERRE DAHL: - Yngre forfattere føler det for pompøst å vandre rundt som en Bjørnstjerne Bjørnson.