BELØNNES: Utenfor elitene ser man at Bente Mikkelsens ferd til Genève er lite annet enn en kostbar avledningsmanøver, skriver Åse Thomassen. 
Foto: Berit Roald / Scanpix
BELØNNES: Utenfor elitene ser man at Bente Mikkelsens ferd til Genève er lite annet enn en kostbar avledningsmanøver, skriver Åse Thomassen. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Oversukret avskjed

Er en skreddersydd stilling hos WHO i Genève det riktige signalet til de øvrige ansatte i Helse Sør-Øst?

Det var bare et tidsspørsmål før Bente Mikkelsen måtte gå som direktør ved Helse Sør-Øst. Spørsmålet er derfor om det var nødvendig å sukre avskjeden hennes så mye at det virker som oversukring. Kan de stadige belønningene av ledere som kommer til kort bidra til ytterligere politikerforakt?

Det er krevende å være leder. Det er risikabelt å være leder. Derfor betales ledere godt. Bente Mikkelsen tjente godt i sin lederstilling i Helse Sør-Øst, så hvorfor da sukre avskjedpillen mer enn nødvendig? Er en skreddersydd stilling hos WHO i Genève det riktige signalet til de øvrige ansatte i Helse Sør-Øst som sjelden får en krone utover ordinær lønn gjennom tøffe år med stadige omstillinger?

Omstillinger er krevende. Omstillinger på sykehus er særlig krevende, både for ledere og ansatte. For ansatte er omstillinger en kilde til bekymring om framtida, både når det gjelder lønn og stillingsinnhold. Ansatte får ikke en krone ekstra for bekymringene mange opplever under omstillinger. En leders oppgave er derfor å redusere alle bekymringene ansatte opplever. Selv om Bente Mikkelsen unektelig har hatt en av landets mest krevende jobber, maktet hun ikke å gjennomføre den med den nødvendige tilliten fra ansatte, tillitsvalgte og pasientombud. Eller med tilstrekkelig gode resultater.

Ledere får høy lønn fordi det er risikabelt å være leder. Det virker derfor påfallende med ledere i offentlig sektor som både vi ha alle fordelene som toppleder, men også vil skjermes for konsekvensene når lederen ikke lykkes. Hvilket signal sender Gahr Støre til de mange ansatte ved å gi nettopp topplederen en belønning? Er det viktigere at lederen ikke taper ansikt enn at avskjeden står i forhold til mangelen på suksess som leder?

Helseminister Gahr Støres gylne håndtrykk til Bente Mikkelsen var både elegant og det motsatte. Elegant fordi det ga inntrykk av at dette var en vinn-vinn situasjon for regjeringen og Mikkelsen. Uelegant fordi det var så altfor lett å gjennomskue. Utenfor elitene ser man at Bente Mikkelsens ferd til Genève er lite annet enn en kostbar avledningsmanøver. Mens flertallet av de ansatte knapt kan håpe på mer enn et motivasjonsforedrag i året, belønnes lederen som ikke var god nok. Hvilke signaler gir egentlig dette - mer enn å være brensel til en ytterligere politikerforakt?

Følg oss på Twitter