Overtydelig dikting

Lett kortroman om store spørsmål.

En aldrende forfatter blir oppsøkt av en ung kvinne. Kvinnen ønsker å bli diktet. Forfatteren, som er trett, mett av dage, vil ikke, men kvinnen fører an og snart er de ikke lenger i skrivestua hans, men på kafé i Roma.

Dette er opptakten til Finn Carlings siste roman: en liten fortelling om tre reiser, om en kvinne i tre stadier, lik Edvard Munchs kjente maleri. For kvinnen som forfatteren Finn gir navnet Magdalena blir eldre for hver reise. Til slutt er hun gammel og bitter. Hun leter etter mening, men finner den ikke. Forfatteren selv tumler med tanker om døden. Men reisene med Magdalena vekker ham også til liv. For hvor langt går hans kontroll over henne? Hva er han og hva er hun?

«Reiser i et lukket rom» handler mye om forfatterens virke. Finn strever med å vite hva som er fantasi og virkelighet, og lurer på hvor grensene mellom ham og Magdalena går. Dette er et grep som fungerer dårlig. Forfatteren gjentar problemet til stadighet, lar aldri leseren glemme.

Verre er det at boka også er overtydelig i sin behandling av livets store spørsmål. Det står lite eller ingenting mellom linjene. Med store bokstaver letes det. I tillegg er reisene, situasjonene og menneskene som skal illustrere Magdalenas utvikling sjablongpreget, nærmest lettvinte.

Boka er best om alderdommens tragedie - om smerte, lengsel og smuldrende livslyst. Lettere pinlig om den gamle mannens erotiske tanker om Magdalena som ung og moden kvinne. Men som et stykke skrift om meningen med livet og kunstens problem, gir ikke boka leseren noe tilbake.