Metoo-krimmene synes å komme på løpende bånd denne våren. Det kan ikke være tilfeldig at de tre siste krimmene jeg har lest, alle handler om ulykkelige kvinner og brutale menn. Men der Leila Slimanis «Vuggesang» og Aramintha Halls «Vår egen grusomhet», er virkelig gode kriminalromaner, er «Gullburet» en nesten infantilt overtydelig light-versjon.
I likhet med Slimani og Hall, åpner Läckberg med forbrytelsen. I et kort kursivert forord får en kvinne en uhyggelig beskjed av politiet. Eksmannen har tatt livet av datteren deres. Vi spoler tilbake i tid, og får vite bakgrunnen for den tragiske hendelsen.
Fryktelig hevn
Kvinnen heter Faye. Hun er gift med Jack, og sammen har de datteren Julienne. Faye er privilegert. Jack er en av Sveriges mest vellykkede forretningsmenn, og Faye tilbringer dagene med shopping, innredning og venninnelunsjer. Men hun er dypt ulykkelig.
Gudbenådet krim
Hun spiser for mye, drikker for mye, og de få gangene Jack er hjemme, overser han henne. Hun tviholder likevel på ideen om at de to elsker hverandre, inntil hun finner Jack i ektesengen med en ung og smellvakker finansdirektør. Paradoksalt nok er det Faye som bønnfaller Jack om at ekteskapet skal fortsette. Jack reagerer med avsky og kaster henne ut av huset. Takket være en helt urimelig ekteskapskontrakt står hun på bar bakke. Da våkner Faye slik hun engang var; sterk og kompromissløs. Hun planlegger hevn. En fryktelig hevn.
Infantil stilist
I motsetning til serien om Falck, er politiet helt fraværende i denne boka. Sånn sett er dette en slags psykologisk thriller. Men akkurat finurlig psykologi er ikke Läckbergs styrke. Hun er heller ingen stor stilist, og i hjemlandet er ble hun allerede i 2007 refset av Jyllandspostens kritiker for å skrive «dameblad i bokform tilsatt et mord». Mens kollegaen Leif Person mente hun hadde plott hentet fra det romantiske jentebladet «Min hest».
Og det er noe infantilt over Läckbergs skrivestil. Allerede fra første side skjønner vi at Faye lurer seg selv, og Läckberg overdriver inntil det helt usannsynlige. Faye er ekstremt ydmyk, nærmest krabbende, Jack bare slem og sleip og arrogant. Legg til at hun egentlig er lynende intelligent og den egentlige hjernen bak Jacks suksess. Det er riktignok en sidehistorie her som skaper et ekstra driv, om Fayes mørke barndom, med en bror som døde og en far i fengsel. Tross den irriterende overtydeligheten er «Gullburet» behagelig underholdning. Vi nyter at Faye får sin søte hevn i en avslutning som riktignok ikke er særlig overraskende, og ganske usannsynlig. Dette er kriminell feelgood.
