Overtydelig og uklar

En typisk «kvinneroman» som dessverre overlesses av det meste.

Lindvågs tredje roman er en såkalt familiekrønike om kjærlighet, mor og barn, skyld og familiehemmeligheter som tynger i generasjoner. Her er selvmord, tyskertøser, bilulykker - og da fortalt med ulikt perspektiv og med sprang i tid.

Men det blir for mye av alt. For mange tidssprang, for mange forklarende episoder, generelt for mange «problemer» som framstilles i et litt for billedrikt og overlesset språk. Og det er svært synd at boka ikke har en strammere regi, for Lindvåg lager gode bilder («Ordene han tenkte, manglet vinger»).

Men hun har en tendens til å snakke disse i stykker og overtydeliggjøre inntil det diffuse: «Han lengter, som du. Ut, og inn. Til, og fra.» Her er og klisjeer som burde vært unngått: «Ellinors reise i tid og rom begynner her.» Samtidig forstyrres fortellingen av en forsøksvis «nærhet», bl.a. skapt med en tidvis og tilsynelatende vilkårlig presensform som i passasjer blir noe påtrengende.