DIKTER OM VIRKELIGHETEN: I sin seneste roman har Henning Mankell tatt utgangspunkt i de få kildene som finnes om en svensk kvinne som angivelig skal ha drevet et bordell i den portugisiske kolonien Mosambik på begynnelsen av forrige århundre. Foto: Ulla Montan/Gyldendal
DIKTER OM VIRKELIGHETEN: I sin seneste roman har Henning Mankell tatt utgangspunkt i de få kildene som finnes om en svensk kvinne som angivelig skal ha drevet et bordell i den portugisiske kolonien Mosambik på begynnelsen av forrige århundre. Foto: Ulla Montan/GyldendalVis mer

Overtydelige refleksjoner trekker helheten ned

Henning Mankell skriver fra kolonitidens Afrika.

ANMELDELSE: Mosambik har vært et andre hjem for Henning Mankell siden 1970-tallet.

kke rart fantasien fikk næring da han hørte at en svensk kvinne skal ha drevet et bordell i den portugisiske kolonien ved forrige århundreskifte, før hun sporløst forsvant.

Romanen er bygget på det lille som fins av kilder om denne kvinnen.

Mankell har gitt henne navnet Hanna Lundmark og diktet videre på hennes historie.

Detaljrikt Det har resultert i en detaljrik og frodig fortelling. I Afrika eksponeres hun for et klasseskille som først gjør henne skrekkslagen, men som deretter sakte siver inn også i henne.

Mens hun i Sverige tilhørte det laveste samfunnslaget, tilhører hun i Afrika det høyeste, utelukkende på grunn av sin hudfarge.

Hun gifter seg med en bordelleier, arver etablissementet når han dør, og blir en mektig kvinne.

Vendepunktet inntreffer når en svart kvinne blir fengslet for drapet på en hvit mann. Da innser Hanna Lundmark at hun har vært blind.

Overtydelig Mankell skriver uanstrengt og lett, men denne lettheten utgjør også romanen største svakhet.

Overtydelige refleksjoner trekker helheten ned

Han introduserer stadig nye karakterer som han aldri lar oss bli tilstrekkelig kjent med. Heller enn å bli værende i potente situasjoner, avslutter han dem og skaper nye.

Ofte ved at hovedpersonen, temmelig utroverdig, siden hun ganske nylig var en analfabet jentunge, tillegges orakelaktige refleksjoner av typen:

«De døde er alltid svarløse, Eventyrenes tid er forbi. Nå er det livets fortellinger som gjelder».            

Hanna fører dagbok. En av hennes siste nedtegnelser kan stå som eksempel på den lettvintheten som preger mye av tenkningen i romanen:

«Midt i den ubegripelige fattigdommen ser jeg øyer av rikdom. Gleder som ikke burde finnes, varme som neppe burde overlevd. Snur jeg på dette, så ser jeg hos de hvite som lever her, en fattigdom midt i all deres velstand».