Overvåkingen på universitetet

I sin meget interessante, men etter min mening sjokkerende bok om overvåkingspolitiets historie («Den hemmelige krigen») , har forfatterne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen også et kort avsnitt om «avdekkingen av kommunistinfiltrasjon ved Universitetet i Oslo».

Som en av dem som ble berørt av saken, føler jeg behov for å komme med noen korrigerende og supplerende bemerkninger. Etter min mening er nemlig saksfremstillingen ufullstendig og ensidig. En kan faktisk få mistanke om at overvåkingspolitiet har vært eneste kilde.

Under kapitlet «Kartlegging av de kommunistiske dekkorganisasjonene» skriver forfatterne (s. 233) at «også i studentverdenen forsøkte kommunistene å gjøre seg gjeldende i ulike organer», videre at et par studentforeninger «syntes å orientere seg mot den internasjonale kommunistkontrollerte studentorganisasjon IUS», og at mange oppfattet dette som en innblanding i Norsk Studentsambands virksomhet. Dette utløste reaksjoner blant andre studentgrupper, og en av disse besto av ni tidligere studenttillitsmenn (Tor Magnus Bettum, Hans Jakob Eide, Terje Herrem, Herman Pedersen, Nils Konrad Selte, Yngvar Ustvedt, Øystein Eskeland, Thorvald Stoltenberg og Kåre Sandegren). Disse utarbeidet en omfattende dokumentasjon som de mente viste at det foregikk en fordekt kommunistinfiltrasjon blant studentene. Som følge av dette fant det sted et stort oppgjørsmøte i Studentersamfundet i november 1954. Alt dette er i og for seg korrekt, bortsett fra at Yngvar Ustvedt senere trakk seg fra aksjonen. Det som imidlertid ikke fremgår, og som etter min mening er av betydelig historisk interesse, et at «de ni» handlet under sterkt press fra sentrale krefter i Arbeiderpartiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som i virkeligheten skjedde var at den kalde krigens iskalde gufs nå for alvor trengte inn i den studentpolitiske verden, som vel var preget av sterke politiske motsetninger, men hvor prinsippet om meningsfrihet hadde vært udiskutabelt. Det skremmende nye var at utenforstående blandet seg inn i studentenes politiske virksomhet, og satte klare grenser for hva som var tillatt og ikke tillatt. Dette fremgår klart av et annet historisk verk, «Det Norske Studentersamfund gjennom 150 år», Aschehoug 1963 (DNS-150), hvor Fredrik Juel Haslund var forfatter av det aktuelle kapittel.

Det påfallende med «de ni»s aksjon var at den startet med en erklæring i dagspressen, der hovedpoengene går fram av følgende avsnitt: «En gruppe studenter har meget aktivt og målbevisst gått inn for å bevege norsk studentopinion inn i et forhold til østlige studentorganisasjoner som vil være til ubetinget fordel for samme organisasjoner. Kjernen i deres fremgangsmåte er å appellere til menneskelig idealisme for deretter å utnytte denne til sin egen politiske fordel. Det er først og fremst fredsarbeide og samarbeide mellom østlige og vestlige studentorganisasjoner som er deres offisielle arbeidsprogram. Ved å spille på disse strenger søker de å oppnå en innflytelse innen enkelte studentkretser som ikke står i forhold til deres antall. De som har fulgt dette arbeidet på nært hold er klar over at det er aktive kommunister som står bak... Tydeligst kommer dette fram i arbeidet som den såkalte 'Komité for internasjonalt studentsamarbeid' driver.»

For oss som sognet til denne komiteen (som hadde ca. 40 medlemmer, hvorav fire kommunister) var det vanskelig å kjenne seg igjen i beskrivelsen. Komiteens hovedformål var riktignok å fremme kontakt mellom norske studenter og studenter i Øst-Europa, men dette sprang ut av en dyp frykt for at manglende kontakt bidro til en ytterligere skjerping av den kalde krigen, ikke av andre og fordekte politiske motiver. I motsetning til Norsk Studentsamband mente vi at en burde opprettholde en viss kontakt også med kommunistdominerte organisasjoner i øst, ikke minst for å motvirke feilinformasjon om forholdene i «den kapitalistiske verden», og for å samarbeide om rent faglige møter og tiltak. Altså et forsøk på brobygging. Hvor klokt dette var, kunne selvfølgelig diskuteres. Det sentrale her er imidlertid ikke så mye det saklige innhold i denne diskusjonen, men typen fremgangsmåte som ble brukt for å ramme de venstreradikale.

At «de ni» benyttet seg av dagspressen for å advare mot virksomheten til sine medstudenter, var i seg selv så påfallende at en straks stilte seg spørsmålet om hvem som kunne stå bak. Det luktet unektelig av Haakon Lie og hans bok om «Kaderpartiet» og de «kommunistiske dekkorganisasjoner». At Haakon Lie virkelig var en viktig aktør i saken, er senere dokumentert, blant annet gjennom følgende skildring av «de ni»s forberedende møte ved en av de tilstedeværende (DNS-150, s. 493):

«Så kom Pedersen plutselig inn - han virket oppskaket og påstod at han kom direkte fra Gerhardsens kontor. Han bad om at erklæringen måtte underskrives så hurtig som mulig, ellers ville Haakon Lie publisere en rekke artikler om forholdene i studentverdenen der han bl.a. kom til å navngi alle dem som på en eller annen måte hadde deltatt i kommunistinspirerte tiltak - han ville altså komme til å oppgi navnene på uskyldige mennesker (over 100 i tallet, listen ble lest høyt) som «hadde gått kommunistenes ærend», ved reiser til festivaler i Østlandene, o.l.... En uhyggelig atmosfære av press og overtakelse ble skapt i løpet av de timene vi satt på Sambandets kontor...» (Ustvedt)

På det stormfylte møtet i Studentersamfundet som fulgte, og hvor dokumentasjon fra begge parter ble fremlagt, ble det ikke tid til noen egentlig avstemning. Meningene var delte. At studentene stilte seg kritiske til Haakon Lie og hans metoder for kommunistjakt, fremgikk imidlertid av et senere møte. Her vedtok et stort flertall et resolusjonsforslag fremsatt av Pål Hougen og Herman Ruge, som advarte «mot den stadig økende tendens til at opposisjon som i enkeltspørsmål faller sammen med kommunistenes, på dette grunnlag stemples som kommunistisk dekkvirksomhet». Her er vi nok ved sakens kjerne; politisk virksomhet til venstre for Arbeiderpartiet, spesielt på det utenrikspolitiske område, ble mistenkeliggjort og nærmest fremstilt som landsforræderi. At dette kunne være i Arbeiderpartiets egen interesse i kampen om den politiske makt, er klart nok. At det også falt sammen med overvåkingspolitiets interesser, fremgår av Bergh og Eriksens bok, som bringer nye opplysninger om denne «samrøringen» av partipolitiske interesser og overvåkingspolitiets interesser. Det opplyses forøvrig at det i forbindelse med det omtalte møte i Studentersamfundet ble etablert nære og varige kontakter mellom overvåkingspolitiet og personer i studentmiljøet. Så vet vi det. Den gang var vi så naive at vi helst ikke ville tro at denne type politisk overvåking fant sted i vårt land. Men en av dem som ikke var i tvil om hva som skjedde, var Herman Tønnessen (senere professor i sosiologi i Canada). Han så likheten med kommunistjakten i USA, og skrev i Dagbladet:

«Aldeles etter mønster fra «kommunist»-hetsen ved amerikanske universiteter, ble hysteriet satt i gang «innenfra». Ni studenter ble lokket, lurt og truet til å angi eller mistenkeliggjøre sine studiekamerater... De vet jo at vi kjenner deres forhold til Haakon Lie og Einar Gerhardsen og at før eller siden må sannheten fram.» Videre betegnet han Arbeiderpartiet som «den trojanske hest i det norske demokrati» (DNS-150, s. 497).

Jeg synes det står stor respekt av at Arbeiderpartiet nå selv har bidratt til at sannheten kommer fram, og at innholdet i den trojanske hest blir tydelig for alle som vil se. Vi bør kunne dra viktig lærdom av det.