Overvektig og retningsløs

Ikke trodde anmelderen at han noen gang ville beklage at en norsk spillefilmproduksjon er for innholdsrik. Men jo mer jeg tenker over saken, desto sikrere blir jeg: «Jomfruene i Riga»s største problem er overvekten av innfall og idéer.

Gode ideer og mindre gode: Det virker som om opphavsfolkene bak «Jomfruene i Riga» ikke kunne bestemme seg for sosial satire, mafiahistorie (hvori opptatt ikke politi og røvere, men røvere og røvere), romantisk komedie eller burlesk slap-stick. Morten Barths manus rommer alt dette og regissør Emil Stang Lund byr på litt av hvert. Det blir mer enn intrigen tåler.

Villsvinjakt

Filmens beretning samler ikke sine spredte elementer til noe slagkraftig hele. Skjønt opptakten til alle disse intensjoner på vidvanke er glimrende: Utenfor Riga i Latvia befinner seg hovedpersonen Waldemar (Helge Jordal) i spissen for et spraglet selskap av nyankomne gründere fra Skandinavia. Det lokale latviske tjenerskap løper sine nye herrer til hånde under en villsvinjakt. Alt mens Waldemar for kaksen Kyrre Eliassens (Jon Eikemo) penger søker å finansiere sin store forretningsidé: Billig produserte likkister for leveranse til Sønner av Norge i USA. Waldemar distraheres sterkt i disse forhavender av den skjønne Inara (Aurelja Anuzite), som, foruten å bekle sekretærfunksjonen, er sin foretaksomme fars stråkvinne. Og bakom synger russisk mafia - .

Tungt lastet

Nok av det. Øst-Europas bankerott i takt med nedriggingen av kommunistisk kommandoøkonomi inspirerte en Gianni Amelio til «Lamerica», en menneskevennlig, postkommunistisk tragedie fra Albania. Dette motivet låner seg selvsagt like gjerne ut til komisk-satirisk behandling, som når herrene Barth og Stang Lund sender sine vestlige entreprenører inn i et sosialøkonomisk tomrom - riktignok fylt av menneskelig og materiell misère. Men foretakendet letter ikke. Jeg tror, som sagt, det er for tungt lastet. Synd.