BOK: «Jeg vil også forklare, selv om spørsmålet ikke er stilt...». Slik pleide den antikke forfatteren Plutark å skrive hver gang han var redd for å overraske leseren. Det er Espen Stueland som refererer til formuleringen et stykke ut i den nye boka si, og han virker fristet til å bruke den selv: Som bok har «Brått revet bort» nettopp stilbruddet som sitt fremste kjennetegn - den vil ustanselig, til leserens fascinasjon og utmattelse, svare på spørsmål vi ikke har stilt.

Allkunnebok

Siden debuten i 1992 har Espen Stueland markert seg både som nyskapende lyriker og vidtfavnende essayist. I «Brått revet bort» er han begge deler på en gang, og en hel masse annet samtidig: Kortprosaist. Haikudikter. Historiker. Surrealist. Moralist. Memoarforfatter. Bokanmelder. I alt inneholder boka 113 tekster på 316 sider (den korteste én linje lang, den lengste 50 sider) fordelt over et utall sjangere og et mylder av emner, med få andre ytre fellestrekk enn plasseringen mellom de samme to permene. En overveldende utprøving av alt vi kan si noe om, og alle måtene vi kan si det på - både en kraftprestasjon og et bravurnummer: Jeg har vondt for å se for meg den norske skribent som kunne gjennomført noe liknende med samme kløkt, åpenhet og kunnen som Stueland.Lest sammenhengende setter «Brått revet bort» i gang en foruroligende svimmelhet hos leseren, skapt av bokas abrupte pendling mellom språk og utsigelsesposisjoner, mellom komikk og alvor, mellom private og offentlige erfaringer. Det er en sjelden leseropplevelse. Til gjengjeld avdekker en sånn lesemåte også en del dødpunkter - ikke alt i «Brått revet bort» er like gjennomført. Litt overraskende er det et par av de lengre essayene som skuffer mest - prisen Stueland betaler for sitt enorme interessefelt er innimellom amatørismen. Det største problemet med «Brått revet bort» blir likevel selve opphopingen.