BOK: «Jeg vil også forklare, selv om spørsmålet ikke er stilt...». Slik pleide den antikke forfatteren Plutark å skrive hver gang han var redd for å overraske leseren. Det er Espen Stueland som refererer til formuleringen et stykke ut i den nye boka si, og han virker fristet til å bruke den selv: Som bok har «Brått revet bort» nettopp stilbruddet som sitt fremste kjennetegn - den vil ustanselig, til leserens fascinasjon og utmattelse, svare på spørsmål vi ikke har stilt.
Allkunnebok
Siden debuten i 1992 har Espen Stueland markert seg både som nyskapende lyriker og vidtfavnende essayist. I «Brått revet bort» er han begge deler på en gang, og en hel masse annet samtidig: Kortprosaist. Haikudikter. Historiker. Surrealist. Moralist. Memoarforfatter. Bokanmelder. I alt inneholder boka 113 tekster på 316 sider (den korteste én linje lang, den lengste 50 sider) fordelt over et utall sjangere og et mylder av emner, med få andre ytre fellestrekk enn plasseringen mellom de samme to permene. En overveldende utprøving av alt vi kan si noe om, og alle måtene vi kan si det på - både en kraftprestasjon og et bravurnummer: Jeg har vondt for å se for meg den norske skribent som kunne gjennomført noe liknende med samme kløkt, åpenhet og kunnen som Stueland.Lest sammenhengende setter «Brått revet bort» i gang en foruroligende svimmelhet hos leseren, skapt av bokas abrupte pendling mellom språk og utsigelsesposisjoner, mellom komikk og alvor, mellom private og offentlige erfaringer. Det er en sjelden leseropplevelse. Til gjengjeld avdekker en sånn lesemåte også en del dødpunkter - ikke alt i «Brått revet bort» er like gjennomført. Litt overraskende er det et par av de lengre essayene som skuffer mest - prisen Stueland betaler for sitt enorme interessefelt er innimellom amatørismen. Det største problemet med «Brått revet bort» blir likevel selve opphopingen.
Selvskriving
Uansett hvor fascinerende stoffet måtte være, blir det vanskelig å unngå at det til slutt framstår som en uhorvelig samling intellektuelle korttricks, innhentet for at forfatteren skal kunne ha gleden av å observere vår overraskelse.Strømmen av smarte innfall leder i tillegg uvegerlig oppmerksomheten mot forfatterpersonen selv: Hans forkjærlighet for fiske og maratonløping; hans imponerende granskernatur; hans altfor store bokhylle og vell av overskudd til å utforske den. (Jøss, leser han virkelig d\'Israelis 1800-tallsessays på telttur alene på fjellet?) Av alle de forskjellige forfatterpersonligheter vi treffer på i «Brått revet bort» ender jeg derfor opp med å like den patetiske aller best - den følsomme (og varsomme) skribenten vi møter for eksempel i noen av de kortere prosadiktene, eller i det lyttende essayet om Ole Hallesbys beryktede helvetestale. Eller kanskje aller helst i den lange teksten om Kina og kulturrevolusjonen, bokas beste, vekselvis personlig og politisk, poetisk og prinsipiell - en tekst som minner oss om hvilken kraft som ligger i stilblandingen som litterært og resonnerende grep, og i selve den uvante intellektuelle ambisjonen Espen Stueland målbærer.
