Overveldende

Fantasifull spenningsroman av høy klasse.

BOK: En død munk i Kiev, et ritualdrap i Oslo og et mystisk manuskript som faller i hendene på arkeologhelten Bjørn Beltø – dermed er vi i gang med Tom Egelands nye spenningsroman. Her flettes gamle mysterier sammen til et ganske så overveldende eventyr.

Fantasy

Man trenger ikke lese mange sider av «Lucifers evangelium» før man blir nødt til å se bort fra alle krav til realisme, denne romanen er breddfull av science fiction- og fantasyelementer – omtrent på samme måte som en Indiana Jones-film eller en Dan Brown-bok. Det handler om å utfordre leserens fantasi, og ta ham og henne med til steder hvor de aldri før har vært eller har forestilt seg å kunne være. Dessuten bør ingen la seg avskrekke av tittelen, «Lucifers evangelium» er ikke en Dennis Wheatley-inspirert thriller om djeveldyrkere og satanister.

Bjørn Beltø, arkeologen fra «Sirkelens ende» og «Paktens voktere», har funnet en mumifisert munk i Kiev. Den døde holdt en manuskriptrull i hendene, og den får Beltø i oppdrag å smugle ut av Ukraina så den ikke skal forsvinne i et eller annet statlig arkiv.

Men snart oppdager Beltø at det er flere andre som er interessert i manuskriptet, og de nøler ikke med å ta liv. Handlingen fører oss også tilbake til Roma i 1970, hvor professor Giovanni Nobile, ekspert på demonologi, blir gjort kjent med et mystisk manuskript som er funnet i en hule i Egypt. Funnet får alvorlige konsekvenser for både professoren og hans ti år gamle datter. Avslutningen hører til blant de mest spektakulære i norsk fiksjon noensinne.

Spektakulær slutt

Styrken til Tom Egeland ligger i fortellerevnen hans, hvordan han fikser og ordner og gjør interessante opplysninger om til sitrende spenning. Og her handler det verken om sannhetsgehalt eller sannsynlighet, det handler om å omtolke de villeste fabuleringer til noe troverdig og leseverdig.

«Lucifers evangelium» er Egelands åttende roman på drøyt 20 år, og som leser har det vært spennende å følge utviklingen hans fra den spede begynnelsen med «Stien mot fortiden» i 1988. Han har sjelden skuffet – unntaket må være den forholdsvis A4-aktige handlingen i «Ulvenatten» – og gjør det definitivt ikke denne gangen.