HISTORISK SEIER FOR KVINNEIDRETTEN:  Etter 186 år har det tradisjonelle «The Boat Race» blitt til «The Boat Races»: for første gang konkurrerer kvinnelagene på samme strekning og på samme dag som herrelagene. AFP PHOTO / BEN STANSALL
HISTORISK SEIER FOR KVINNEIDRETTEN: Etter 186 år har det tradisjonelle «The Boat Race» blitt til «The Boat Races»: for første gang konkurrerer kvinnelagene på samme strekning og på samme dag som herrelagene. AFP PHOTO / BEN STANSALLVis mer

Oxford-Cambridge regattaen 2015 — et stort steg for kvinneidrett

I dag skrives det idrettshistorie i London.

Meninger

Et viktig stykke idrettshistorie blir skrevet i dag, når Oxford og Cambridge ror mot hverandre på Themsen i London i den årlige, tradisjonsrike universitetsregattaen. Etter 186 år har det tradisjonelle «The Boat Race» blitt til «The Boat Races»: for første gang konkurrerer kvinnelagene på samme strekning og på samme dag som herrelagene. Det årlige Oxford-Cambridge racet forstås ofte som elitistisk og sært. Likevel: det at kvinner nå får samme anerkjennelse som menn i roidrettens mest tradisjonelle regatta er et stort og viktig steg fremover for kvinneidrett. Det viser også at idrettens økonomi kan spille en avgjørende rolle i å skape endring.

Med norske øyne ser det underlig ut at «The Boat Race» så lenge har vært forbeholdt menn.  Hvorfor er det først nå kvinnenes rolag får delta på lik linje? Flere faktorer ligger bak: sterke tradisjoner og historie i et konservativt miljø, motstridende interesser mellom ulike roklubber, og aller viktigst; politisk overbevisning og økonomiske interesser.

Historien startet i 1829, med at to kamerater med bakgrunn fra privatskolen Harrow møttes igjen i ferien, nå som studenter ved hvert sitt universitet: Oxford og Cambridge. De fikk ideen til en regatta, og Cambridge sin roklubb sendte snart etter en utfordring til Oxford: «The University of Cambridge hereby challenge the University of Oxford to row a match at or near London, each in an eight-oared boat.» Regattaen ble avholdt i juni 1829 i Henley-on-Thames, og Oxford vant med god margin. De tidligste årene ble regattaen avholdt på ulike deler av Themsen, og først i 1856 ble det en årlig hendelse på den 7km lange strekningen mellom Putney og Mortlake i London. Regattaen har både skapt og tiltrukket seg utøvere av ekstremt høy standard, med Matthew Pinsent som den mest kjente. «The Boat Race» har vokst til en enorm begivenhet som sees av over en kvart million mennesker fra elvebredden i London, og som vises på TV i over hundre land til et publikum på nærmere 200 millioner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinnene fikk sitt første Oxford-Cambridge race i 1927, da to lag rodde mot hverandre på «The Isis», som Themsen kalles der den renner gjennom Oxford. Men først måtte en av Cambridge-roerne demonstrere rodraktene for dommerne, og vise at kvinnelig roing ikke var usømmelig. I det første racet måtte lagene ro etter hverandre heller enn side om side, på grunn av sterke protester mot konkurrerende kvinner. The Times rapporterte om «large and hostile crowds» på elvebredden. De første kvinneregattaene ble i tillegg bedømt på ynde og stil, heller enn hvem som først krysset målstreken. Først på 1960-tallet kom regattaen inn i en mer fast form, men protestene fortsatte. Fra 1977 ble det avholdt årlige «Henley Boat Races» mellom Oxford og Cambridges kvinnelag samt lettvektslagene for herrer, på den opprinnelige regattastrekningen i Henley. Fra 1984 kom lettvektslag for kvinner også med. Henley-arrangementet har fått stor oppmerksomhet i studentmiljøet, men har aldri vært i nærheten av herrenes «Boat Race» i London når det gjelder størrelse og økonomi.

Mens herrelagene har hatt sponsoravtaler som har sørget for trenere, utstyr og fasiliteter, har de kvinnelige utøverne dekket størsteparten av kostnadene selv. Da jeg selv rodde for Oxfords kvinnelag tidlig på 2000-tallet syklet vi til trening, leide plass for båtene våre hos en lokal skole, og vi betalte selv for regattaer og trenere. Til sammenlikning kunne herrelaget kjøre til trening i egne minibusser, til sitt eget, private båthus. I et universitetsmiljø som lenge nektet kvinner adgang til akademia, kom kvinner også sent inn i rosporten. Herre- og dameroing ble organisert i ulike klubber, og klubbene fikk etter hvert svært ulike forutsetninger. Skepsisen mot å slippe kvinnene til var omfattende. Forsøk på å flytte kvinneregattaen til London strandet på innvendinger om at det ville være for vanskelig for kvinnene å konkurrere på den syv km lange og kompliserte strekningen i London — de fikk heller holde seg til den 2km lange strekningen i Henley, og ha sitt race en uke før mennenes.

Endringen kom i 2011, da investeringsselskapet Newton ble kvinnenes hovedsponsor. Topplederen Helena Morrissey ville mer enn å få Newtons navn på treningstøy og bannere — hun ønsket å skape varig endring i idretten, og krevde at kvinnene skulle få konkurrere på samme arena som mennene. Motforestillingene om at kvinnene ikke ville klare London-regattaen ble avfeid da Morrissey satte økonomisk makt bak kravet: ingen likhet, ingen sponsormidler. Endringen fullførtes av at Newtons eierselskap BNY Mellon tok over som hovedsponsor for herrenes «Boat Race». Det hører med til historien at Morrissey har et sterkt likestillingsengasjement, og har blant annet startet "30% Club," en kampanje for å øke kvinneandelen i britiske styrer.

Hva er så relevansen av at kvinner nå inkluderes i Oxford-Cambridge regattaen, 186 år etter første «Boat Race»? Kritikken av racet som et konservativt elitefenomen er ikke uriktig; over en fjerdedel av alle mannlige deltakere har kommet fra privatskolen Eton. Oxford og Cambridge «Blues», idrettsutøvere på universitetsnivå, er overrepresentert i britisk politikk, media og kulturliv, der nettverk er viktige. Hvert år sies det også at flinke roere tas inn på «enkle» studier i Oxford eller Cambridge for å sikre seieren. Dette stemmer ikke — universitetsroerne må som alle andre studenter også prestere akademisk.

Kritikken til tross, «The Boat Race» er en institusjon med et enormt internasjonalt publikum, og som på en unik måte inspirerer til idrettsglede, og fra nå av også til likebehandling. Inkluderingen av kvinnene i årets Oxford — Cambridge regatta viser at det er mulig å legge til rette for lik deltakelse for kvinner og menn, også på konservative og tradisjonsrike arenaer. Når kvinnene i dag ror i samme «Boat Race» som mennene, vil millioner av tilskuere verden over undre seg over at ikke dette har skjedd tidligere. PR-verdien for Newton, som satte økonomisk makt bak kravet om endring, vil være uvurderlig. Virkningene på både praktisk og symbolsk nivå er også enorme: kvinnelige idrettsutøvere får de samme forutsetningene og de samme utfordringene som mannlige. «The Oxford-Cambridge Boat Races 2015» er et stykke idrettshistorie, og et stort steg fremover for kvinneidrett. Det bør også være til inspirasjon i et land der kvinnelige toppidrettsutøvere må svare på spørsmål om trusene sine.