ALLE GODE TING: Den engelske trioen The xx slipper sin tredje fullengder på fredag. Det er et stødig steg i en ny retning, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
ALLE GODE TING: Den engelske trioen The xx slipper sin tredje fullengder på fredag. Det er et stødig steg i en ny retning, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: The xx - «I See You»

Øya-headlineren slipper solstråler inn i mørket

Fryktløst og uforløst.

ALBUM: Lengter vi ikke alle etter å bli sett?

I See You

The xx

4 1 6
Plateselskap:

Young Turks

«Speiler at trioen har innsett noe av det fineste 20-årene har å lære en: at det faktisk ikke er så fordømt farlig å åpne seg for omverdenen.»
Se alle anmeldelser

Da snakker jeg ikke om å bli overvåket, det være seg av Storebror eller en besatt beundrer, men å virkelig bli forstått av noen. Dette er selve kjernen ved musikken til den engelske trioen The xx.

Deres selvtitulerte debutskive, utgitt mens de var en gjeng tenåringer, var et spesielt album fordi det låt avvæpnende nært: Sjelfull gitarpop spilt så sakte, simpelt og stille som mulig, som om medlemmene var redd for at noen skulle høre dem øve.

Å lytte til «xx» åtte år senere kjennes (fortsatt!) som å bli hvisket i øret av noen man virkelig stoler på, et perfekt lydspor til ensomme spaserturer etter gatelysene har våknet til live. Selv var jeg 16 år og praktisk talt venneløs da den kom; en bedre partner kunne jeg knapt be om.

Tredjealbumet «I See You» – oppfølgeren til solide, men likevel skuffende «Coexist» (2012) – er også drevet frem av denne grunnleggende sympatien, men det kommer til uttrykk på helt nye måter. Skiva åpner nemlig med en vegg av messingblåsere, og det attpåtil på the xx’ klart mest klubbvennlige låt så langt, UK garage-flørten «Dangerous».

Arven fra britisk piratradiokultur har alltid stått sterkt i uttrykket deres – sjekk for eksempel det urovekkende, vektløse dubstep-kuttet «Fantasy» fra debuten – men der festen tidligere har vært som et ekko i musikken, er den nå en integrert del av lydbildet.

Det skyldes i all hovedsak det økte ansvaret til trommemaskinist og synthstyrmann Jamie Smith, som har rukket å bli en svært habil DJ i løpet av årene som har flydd forbi. Mest kjent er han nok likevel for sin soloplate «In Colour» (2015) – en ujevn utgivelse mange elsker, men som særlig househodene hater.

Fremfor å styre showet, er sampleren hans mer som en krydderbøsse å regne på «I See You»: Singlene «Hold On» og mer vellykkede «Say Something Loving» låner begge rikelig fra den mest melankolske siden av yacht rock-kanonen.

Det hele bidrar til å slippe litt lys inn i The xx’ ellers mørklagte univers, hvilket speiler at de tre medlemmene har innsett noe av det fineste 20-årene har å lære en: at det faktisk ikke er så fordømt farlig å åpne seg for omverdenen.

Flere av låtene handler nemlig om å overvinne – fremfor å omfavne – sine indre demoner, som Beach House-aktige «Brave For You» (den ene av litt vel mange ballader).

Tydeligst er denne tematikken på albumbeste «Replica» – skrevet og sunget av Oliver Sim, hvis stemme kun blir mer sensuell med alderen – omhandlende en kvartlivskrise druknet i alkohol. «Do I chase the night, or does the night chase me?» kurrer han, mens gitarene bruser som en spesielt smakfull sjampis.

At nettopp dette kuttet er høydepunktet virker imidlertid ikke tilfeldig. Det er nemlig den som minner mest om debutalbumet, fordi den flyter (tilsynelatende) helt uanstrengt av gårde. Man behøver ikke staffasje for å understreke at det er en ordentlig god låt.

Med «I See You» holder The xx opp et speil for å se seg selv klarere. Fargene skinner gjennom, men bildet er likevel uklart, som om noe uforløst tilslører resultatet.