Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Øye for øye

Erlend Øye var en masekopp, et mobbeoffer og hadde de styggeste brillene i Bergen. Så tok han Kings of Convenience og Röyksopp til toppen. Nå er han ikke til å stoppe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- JEG HAR SÅ vanskelig for å fordøye mat. Jeg har litt problemer med det, for å si det rett ut. Så jeg lurer på om vi kan kapre en taxi, en trikk eller hva som helst. Ja, nå med en gang, hjem til deg, eller til Dagbladet... Ja, så jeg kan legge meg ned litt. Etterpå kan jeg spille noen nye sanger for deg, og så kan vi prate. Men jeg må, som sagt...

- Du mener at du vil gå?

- Ja...nå.

VI HADDE SPIST HEST, det var Erlend Øyes idé. I løpet av 12 måneder hadde han blitt berømt med det lavmælte fantomet Kings of Convenience, han hadde sunget det elektroniske vidunderet Röyksopp inn på hitlistene, han hadde fått remikset Kings of Convenience-albumet av storheter. Og nå, ja nå, skal han sannelig gå solo. Vi hadde akkurat antydet at han, den hengslete mannen med det røde hodet, var årets mann , da fordøyelsesapparatet hans gikk ad undas.

Men seinere, etter hvilen:

- Jeg skal fortelle deg noe spennende. Da jeg sto opp på hotellet mitt i dag, skrudde jeg på TV\'en. Det første jeg hørte, var meg selv. Jeg gikk av sted for å dusje. Og da jeg kom ut fra badet, hørte jeg meg selv igjen. Og før jeg hadde fått startet dagen, så rullet jeg over skjermen igjen. Tre ganger Erlend Øye på tre kvarter, på MTV. Det er helt mongo. Og snart kommer denne filmen, fra Hollywood, med den scenen der Gwyneth Paltrow står og ser inn i et vindu, og der, akkurat når hun står og sier ingenting, fyller «Toxic Girl» opp hele kinosalen. Sangen min .

DET VAR DISSE FERSKE, gode øyeblikkene som fikk oss til å dra tilbake til de beksvarte stundene i Erlend Øyes liv. De lå ikke så langt tilbake i tid, heller.

- Jeg gikk rundt i Manchester, midt på dagen, en søndag i 1999. Jeg gikk rundt og håpet på noe . Det var da denne gjengen kom mot meg, 13-14 år gamle. Jeg ble skamslått. Jeg deiset i asfalten. Det ble mye blod av det. Og så brakk jeg nesen. For å forsikre seg om at de fikk ødelagt de svarte hornbrillene mine, så hoppet de på dem. Og ropte gulrothode etter meg, idet de løp. Jeg var redd. Du vet, unge kan bli rabiate når de skal slå ut noen som er større. Det kunne ha endt ille. Virkelig ille. Etterpå sjanglet jeg bortover veien, jeg husker vagt at jeg tenkte: «Hvordan kan jeg fortsette å lage denne harmoniske musikken?» Jeg var jo grenseløst sint. «Hvordan kan livet fortsette som før?» tenkte jeg. Men så gikk det en stund, jeg ble skrevet ut av sykehuset, og så vente jeg meg bare til det.

- Vente deg til hva?

- Å betale prisen for å være rar. Ja, så fikk jeg meg nye briller. Mors gamle solbriller. Det er mange som ler av dem. Men opp i all denne ekstreme selvtilliten, blir jeg iblant usikker. Ta det med alkohol, for eksempel. Det har vært vanskelig. Ja, det at jeg...aldri har smakt en dråpe. Men det å bestemme meg for ikke å drikke alkohol, er den beste beslutningen jeg har tatt i mitt liv. Det å drikke er så mainstream som det overhodet går an å bli. Det er det første steget ut i det rutinemessige livet med ei uke og en jobb du ikke trives noe særlig med. Så skal man ta igjen, drikke ut alt i helga. Fordi det koster så mye i kroner å ta igjen det tapte, så må du ha den jobben som du ikke er noe glad i. Og fordi du holder fast på det livet, får du ikke tid til å utvikle deg .

Så blir kjæresten din gravid, og så sitter du der i klisteret. Jeg kan i det minste slå meg på brystet og si «jeg er et individ, for søren». Jeg har lært at den som prøver å skille seg ut, vil man aldri glemme navnet på. Jeg tenker også på det at, når man går på byen uten å drikke, da må man snakke med folk. Om mye man ikke er interessert i. Det var slik jeg støtte bort i housemusikken. Fordi jeg måtte finne ut hvorfor så mange mente det var så bra.

EN DAG I ÅR 2000 sto Erlend Øye i et studio i Bergen sammen med tromsøværingene Thorbjørn Brundtland og Svein Berge. De var Röyksopp.

- Jeg banket på døra, stilte meg opp, og begynte å nynne en melodi over noe de hadde laget. Så sendte de meg inn for å synge.

I høst, halvannet år etter, har du fått høre resultatet. «Poor Leno». En slager.

- Jeg tenkte å gjøre en hel plate med Röyksopp, før jeg kom opp med dette gylne solo-formularet. Ti sanger innspilt i ti forskjellige byer sammen med ti forskjellige elektroniske band. Jeg mottar gjerne bare et enkelt tema eller en rytme. Så lager jeg tekst og musikk over, drar til byene hvor disse artistene befinner seg, og går i studio. Altså, de som driver med denne type musikk, er stort sett flinke til én ting. De har ikke noe forhold til det med tekst og lyrikk. Ikke sant, de drar med seg en eller annen som de møter på byen kvelden før, går i studio når de våkner og synger noe om «I get the groove going». Meningsløse fraser. Mens jeg, da, har gått låtskriverlinja på livets harde skole.

- Du kan provosere på deg gråstein, Øye?

- Jeg har én enkel leveregel. Det livet jeg lever, skal kunne være en film. En jeg har lyst å se. For eksempel om en som reiser rundt i verden, som bærer med seg mange historier, og som treffer jenter og lever fra hånd til munn og som får en lykkelig slutt på livet sitt og som... nei... skriv ulykkelig slutt , forresten.

- Det er en kjensgjerning at folk ser på deg som spesielt intens?

- Folk har ikke vært interessert i meg i Bergen. Derfor har jeg søkt bort fra byen. Men når jeg har kommet tilbake, og folk har sluttet å ta deg for gitt, er det ikke måte på hvor stas det er.

Og så har du min mor der. Jeg husker vi satt der, jeg og hun uten å si noe, og hørte på Cohen og a-ha på kassett. Jeg har alltid følt meg så trygg takket være henne. Hun har blitt kalt sprø, hun også. Men hun har alltid latt meg gjøre det jeg har villet.

- Denne morsbindingen?

- Jeg skal fortelle deg hvorfor. Det er to personer i Norge - den ene skuespiller, den andre psykiater - som vil si at de er Erlend Øye sin far . Det har jo ført med seg enkelte små, kall det oppbrudd. Ruta Bergen-Gjøvik-Asker-Bergen sier sitt, kanskje. Jeg har aldri hatt en bestevenn boende ved siden av meg. Jeg har vært en einstøing. Understimulert på sosial kontakt. Men jeg er et sosialt vesen, skjønner du. Jeg har bare ikke hatt muligheten til å dra nytte av det før. Det er derfor dette soloprosjektet mitt er så nydelig.

DET BLE SEINT. Erlend Øye skulle snart legge verden for sine føtter for Gud vet hvilken gang dette året. Det var da han begynte å snakke om en popstjernes økonomi.

- Du, jeg vet ikke om det ligger innenfor høflighetsnormene å spørre. Men jeg lurer på om du har VISA-kort ?

- Jo...

- Jo, det er nettopp det jeg lurer på, om du kan hjelpe meg. Altså, jeg har ikke dekning på mitt eget kort, men jeg har kontanter og så kan du betale og så få igjen og så får jeg løst inn denne billetten til kampanjepris og så ordner alt seg slik at jeg får dratt av gårde på det flyet klokka 15.45 i morgen, det som skal ta meg til London, og dermed kan jeg rekke avtalen jeg har med Cornelius fra Japan og så kan jeg fly til Berlin og møte et islandsk band på onsdag og så reise hjem til mamma og feire jul etterpå. Tror du at det går bra?

I telefonen til SAS sa vi: «Vi skulle ha bestilt en kampanjebillett til London.»

Så sendte vi Erlend Øye videre.

Erlends soloalbum kommer mest sannsynlig til våren. Les mer på www.kingsofconvenience.com

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!