Øyeblikkets tyrann?

Nik Gowing, «nyhetsanker» i tv-kanalen BBC World, harvært i Oslo for å intervjue fredsprisvinner Kim Dae-jung. Dagbladet har intervjuet Nik Gowing om det han har døpt «øyeblikkets tyranni» - tv-bildene som viser alt på direkten.

- Har den norske nobelkomiteen gjort et godt valg ved å gi fredsprisen til Kim Dae-jung?

- La meg være diplomatisk og si at det er et typisk «Nobel-valg», begynner Nik Gowing, og innrømmer at rollen som intervjuobjekt er ubekvem for en som er vant til å stille spørsmålene.

- Men ja, fortsetter han, - det er et godt valg, tatt i betraktning hva Kim Dae-jung har stått for de siste 30- 40 årene. Fredsskapere er modige mennesker, og mange av dem, som Yitzhak Rabin, må betale en høy pris i det lange løp. Kim Dae-jung har tatt enorme risikoer, men det gjenstår å se hvordan den koreanske fredsprosessen vil utvikle seg.

- Tror du årets fredspris vil få positiv betydning for tilnærmingen mellom Sør- og Nord-Korea?

- Prisen ble bare gitt til den ene siden, og jeg har lest at nordkoreanerne er fornærmet. Men om det vil få betydning, vet jeg ikke.

- DET JEG VET

er at arbeid for fred og en ny sameksistens er risikofylt. Tyskland ble gjenforent mer ved et skjebnens innfall enn som resultat av politiske utspill. Den kvelden Muren falt, sto jeg i pressesenteret i Øst-Berlin da Günter Schabowski fra politbyrået kom inn for å avgi en erklæring. Noen stakk til ham en lapp, åpenbart en melding fra politbyrået eller sentralkomiteen i partiet om at portene i Muren som et eksperiment ville bli åpnet for fri ferdsel samme kveld. Den 14 sekunder lange erklæringen i Øst-Berlin utslettet i realiteten staten DDR, det er vanskelig å tenke seg at noe liknende kan komme til å skje i Korea.

- Du har arbeidet mye som på-stedet-reporter i krigs- og konfliktområder, men også skrevet om hvordan moderne mediedekning er med på å bestemme konfliktenes utvikling?

- Jeg arbeider mye med slike spørsmål, i tillegg til BBC-jobben. I 1994 hadde jeg et sabbattsår ved Harvard-universitetet, der jeg skrev en avhandling om den såkalte «CNN-effekten» - den alminnelige forventningen om at tv-dekning automatisk påvirker og endrer det som den dekker. Jeg stilte spørsmål ved om «live» tv-dekning virkelig øver innflytelse når beslutninger fattes. Min oppfatning er at denne innflytelsen er grovt overvurdert, unntatt i disse øyeblikkene av «policy panic», situasjoner der noe helt uventet skjer og tar beslutningstakerne på senga.

- Ikke alle er enige i det?

- Nei, men jeg fikk også stor positiv respons, og forandret tenkingen om dette spørsmålet. Mye av motstanden skyldes at tv-journalister liker å tro at de øver stor innflytelse, noe jeg ikke tror er tilfelle.

MEN FRA 1994

til i dag er mye endret. Vi går nå inn i det jeg kaller «the tyranny of real-time» - øyeblikkets tyranni - en potensielt vanskelig tid, særlig for tv-journalistikk. Teknologien gjør det mulig å rapportere direkte fra ethvert sted på kloden, men dette innebærer også en ny utfordring, til og med en trussel.

- På hvilken måte?

- Teknologisk er vi blitt i stand til å få ut informasjon utrolig fort, men hvem kontrollerer «informasjonens slagmarker»? Altså: Hvor korrekte klarer vi å være i dette tempoet? Hvor sterk er integriteten og troverdigheten i den konkurransepregede nyhetsbransjen? Den bør helst være stor, for hvis du gang på gang bommer og kommer med gale opplysninger under dette «øyeblikkstyranniet», synker troverdigheten din som en stein. Den journalistiske utfordringen er altså å formidle det korrekte, også når det innebærer å vente ti minutter med å publisere en nyhet for å få den bekreftet.

- Stadig billigere og mer effektiv teknologi har gjort kampen om å komme først med nyhetene enda mer nådeløs?

- Ja. Overalt finnes det folk med PC-er, digitale kameraer og mobiltelefoner som kan tilby på-stedet-reportasjer fra konflikter og ulykker.

IKKE ALLE DISSE

er seriøse, ofte handler det om styrt, ikke uavhengig journalistikk. Vi har mange eksempler på politisk propaganda og digitalt manipulerte bilder forkledd som informasjon. BBC World, som jeg tilhører, forsøker å være en motvekt mot dette.

- NATO-bombingen av Jugoslavia blir av enkelte trukket fram som et eksempel på journalistikkens død, ved at NATO «vant» informasjonskrigen?

- Jeg kjøper ikke den oppfatningen. På mange måter ble NATO underminert av informasjonsteknologiens tilstedeværelse overalt. I Beograd ga kameraer med nett-tilknytning kontinuerlig informasjon. Korrespondenter viste verden tv-bilder av sivile ofre for bombingen flere timer før NATOs informasjonsfolk kunne bekrefte noe som helst. Da et Stealth-fly ble skutt ned, fikk vi tv-bilder av serbiske kvinner som danset på flyvingene, mens NATO fortsatt benektet at noe fly var savnet. NATO kalte bildene serbisk propaganda, men de var ikke propaganda, de var bekreftelser. Og det er der vi er nå: Verken militærmyndigheter eller andre myndigheter kan kontrollere informasjonsstrømmen under «øyeblikkets tyranni». NATO og de andre har mye å lære der, uten at jeg er sikker på om de noensinne vil gjøre det.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets kulturavdeling