Forfatter Tove Nilsen. Foto: Håkon Eikesdal
Forfatter Tove Nilsen. Foto: Håkon EikesdalVis mer

«Øyer i hjertet»

Les utdrag fra Tove Nilsens nye bok.

• Les intervju med Tove Nilsen om hennes nye bok her.

En av de
første øyreisene mine gikk fra Kragerø til Jomfruland, jeg var sammen med mor og far. Vi var så heldige å ikke eie, i sommerferien måtte vi alltid leie. For mor og far medførte det en underlegenhetsfølelse, en status de aldri oppnådde samme hvor mye de arbeidet og sparte, å bli hytteeiere, det urnorske ordet, hytteeiere, med egen tram, egen blåbærtue, egen brønn, egen nøkkel, tryggheten i det, den oppnådde de aldri, til sin sorg, men for meg var fraværet av eiendom et hell, det gjorde at vi aldri kunne slå oss ned for godt. Den som eier, vender tilbake til sine egne ting, sine egne stier. Den som ikke eier, reiser til noe nytt og uforutsigbart. Hver gang pengesterke leietakere kunne betale mer enn oss, tapte vi og måtte lete videre etter nye steder, det eneste faste innslaget, var at vi hver sommer dro ut på Jomfruland.

Det var sommer, det var sol, det var søndag og vi hadde badedrakter, gummimadrasser og nistekurv med. Sololje, saft og kalde pils til far, hadde vi også. Man skulle ikke tro at det gikk an å ha en bekymring i hodet, men da regnet man ikke med mor. Siden hun aldri hadde lært å svømme, var sjø synonymt med fare, noe som førte til at jeg måtte ha svømmebelte hver gang vi dro fra land. Svømmebelte utenpå klærne ombord på en offentlig ferge! Jeg var åtte, ni, ti, jeg følte meg stor, men der, i de sjøvantes påsyn, måtte jeg stå som en pyse med vannskrekk, iført gult korkbelte med snor rundt halsen. Hvis en død gjenstand kan forsårsake hat, så hater jeg fremdeles det korkbeltet og måten det gnisset rundt kroppen. Det var en ydmykelse og en skam, men ferga fosset fram, det dunket fra motoren og dirret i treverket. På dekket sto kasser fra meieriet, bakeren og slakteren inne i byen. Det var sitronbrus og cola, melk og fløte, kringler og skolebrød, koteletter og wienerpølser. En kasse større enn alle de andre var merket Marna, et navn med en mørk lyd, marna, en lyd for de innviete, de som hadde greie på skipsutstyr, jeg visste at det handlet om båtmotorer. Det var avisbunker og sekker med røde posthorn, det var esker dekket av gråpapir hvor jordbærsaft trengte gjennom i våte flekker som ga vann i munnen. Det var barnevogner og sykler, en rullestol også, klappet sammen med snor rundt, på vei til en som ikke kunne gå.

Jeg ville fort fram, samtidig som jeg ville at båtreisen skulle vare og vare. Det finnes øyeblikk hvor sansene motarbeider hverandre, men også det motsatte, hvor sansene samarbeider nærmest symfonisk. Dette var et sånt øyeblikk. Motorlyden forsterket saltvannslukten som forsterket følelsen av vind i håret som forsterket synet av landskapet vi fosset forbi. Skjær med staker, holmer med måker, hytter med utedoer, skilt med PRIVAT ADGANG FORBUDT, bukter med gress som vokste helt ned til strandkanten, naust med livbøyer og falmete vimpler, stier som snodde seg mellom høye trær. Alt framsto så tydelig. Svaberg med knuste måkeegg og åpne blåskjell, spettene i eggeskallrestene, glansen i blåskjellene, klynger med strandnellik mellom tørkete tangkvaser. Jeg så og så, jeg sugde til meg hver lille landskapsbit, samtidig som jeg fulgte med på fergemannen og den selvoppnevnte assistenten hans.

Dekket var fullt av passasjerer, men fergemannen og han som ble kalt Verdensmesteren, var reisens sentrale skikkelser. Jeg visste at det var ufint å stirre, men gikk så nær dem som jeg kunne uten å virke påtrengende. Fergemannen hadde kjeledress og pengeveske, han var brun og mørkhåret og kunne gått for å være greker. Verdensmesteren hadde dressbukse med press og blå blazer med brystet fullt av medaljer, så mange som det var plass til på et blazerbryst. På hodet hadde han en slags båtlue. Mens Verdensmesteren smilte fra øre til øre og vinket med korte fingre til alle vi kjørte forbi, sto fergemannen alvorlig. Ikke et ord ble vekslet mellom dem, men tausheten var innforstått, de to var forbundet ved at de hver søndag tok denne turen sammen. Det visste jeg ikke da, det var noe jeg først skulle høre de voksne snakke om seinere, med tonefall som røpet bevegelse over den spesielle historien. Fergemannen var på jobb og kjørte ruta flere ganger om dagen uka gjennom, sommer som vinter. Verdensmesteren stilte som hans faste søndagspassasjer i all slags vær, år etter år. Alderen til fergemannen var vanskelig å avgjøre siden han var så preget av å jobbe ute i sol og vind. Alderen til Verdensmesteren var enda vanskeligere siden han var kledd som en voksen, men hadde et så barnlig oppsyn.

Var han et voksent barn, kledd som en mann?

Han var en av dem som kalles annerledes. Mange smilte av ham, noen åpenlyst, andre i skjul, noen trakk seg unna, sikkert av frykt for genetikkens urettferdighet. Verdensmesteren virket ikke som om andres reaksjoner affiserte ham, han bare smilte tilbake. Smilet hans diskriminerte ingen, det strålte like stolt mot alle, som om det var han og bare han som fikk ferga til å fosse fram. Fergemannen sto der med alle følelser tilbakeholdt, taus og alvorlig, likevel med et uttrykk som om han nøt turen, som om det ikke var noe annet han skulle gjøre her i livet enn å kjøre strekningen Kragerø-Jomfruland om og om igjen. Ved siden av ham sto Verdensmesteren med de smale øynene og det brede smilet, med alle følelser framme, uten evne til å skjule en begeistring som virket grenseløs - og på dette punktet glir begeistringen hans over i min.

For mange år siden, etter å ha bestemt meg for aldri mer å prøve meg i rollen som litteraturkritiker, skrev jeg i en av notatbøkene mine: Jeg er for lett å begeistre, jeg blir for fort forført av min egen begeistring. Sånt holder ikke hvis man vil kalle seg kritiker, siden begeistring antyder at du er på et nivå hvor du fremdeles tror at du kan løftes av geister. Heller ikke i livet er grenseløs begeistring særlig lurt, det kan føre til feilavgjørelser og surr, ikke minst på kjærlighetsfronten, men på reise er det en av de beste egenskaper. Verden lokker og den som reiser lar seg lokke om og om igjen. Et blikk på kartet, en landsby med et langt og vanskelig uttalbart navn, hva driver de med der, det må undersøkes og så er det i gang. Spiller ingen rolle om landsbyen viser seg å være intetsigende, forventningen før man kommer dit er nok i seg selv.