Øyet som kontrollerer

Den nye svenske spillefilm-yndlingen, Richard Hobert, fortsetter ufortrødent sitt store dødssynds-prosjekt. Film nummer fem i rekken av sju heter «Øyet som ser». Det er en film som vakler av gårde i et litt utflytende landskap mellom lett absurd romantisk komedie og den rene skrekkfilmen.

På vei mot fullførelsen av sitt kjempemessige spillefilmprosjekt har Richard Hobert allerede høstet store triumfer. I 1994, etter tre imponerende filmer, fikk han den høythengende Ingmar Bergman-prisen.

Prisdryss

Den ble etterfulgt av et sant dryss av priser både innenlands og utenlands. I 1995 fikk han den nordiske Amanda-prisen for «Høst i Paradiset».

Da er det med en viss beklagelse vi må melde at denne filmen dessverre er overlesset av effekter og handlingsløp. Den lider særlig sterkt under en lang og utflytende slutt.

Valget mellom sjangre har åpenbart vært vanskelig:

Svensk films mest sexy mann, ifølge en meningsmåling, Samuel Frøler, begår handlinger som kunne kvalifisere til tvangstrøye ved de fleste psykiatriske sykehus. Men han rusler uforstyrret gjennom hele filmen som en godhjerta skjærgårdsdoktor, med små rykninger i den ene munnviken som eneste stressymptom når det tetner til.

Overvåkning

Til gjengjeld er Lena Endre, som spiller hans elskede forlovede, helt presis i sine reaksjoner. Både hun, og Gøran Stangertz og Camilla Lundén, som medfølende vennepar, gjør fin innsats i sine roller. Men det er ikke nok.

Filmens sentrale replikkveksling er følgende:

Han: - Vil du elske meg for alltid?

Hun: - Ja!

Han: - Også etter at jeg er død?

Når du så får vite at mannen er spesialist i visuelt overvåkningsutstyr, forstår du nok hvor dette bærer hen.

Skummelt!