Øyet som ser

Skulle menneskelig lidelse være fraværende i en hel bydel?

FROGNER: Det er hverken snobberi eller perversjon å trives blant vakre bygninger, skriver artikkelforfatteren.
FROGNER: Det er hverken snobberi eller perversjon å trives blant vakre bygninger, skriver artikkelforfatteren.Vis mer
Debattinnlegg

Den som evner å se sine medmennesker avkledd vil se at også Frogners befolkning har en alvorlig eksistensiell krise minst en gang om dagen. At innvandrere vandrer i gatene og bor i husene og snakker med naboene og handler i butikkene. At selv om de pene frakkene er pene og blusene nystrøkne, nøler folk også her før de går over gaten, snur seg iblant stillferdig engstelig omkring, stirrer i bakken og i sitt indre tenker de på gamle mødre, eller erindringer fra barndommen. Livet verd, som Halldis Moren Vesaas skriver.

Jeg kjenner ikke igjen de menneskene jeg omgås i siste søndags kronikk. Man skal lete lenge etter en bydel som er så blandet aldersmessig, etnisk, og kulturelt som Frogner. La gå at kvadratmeterprisen er høyest i landet, men hva sier nå det? Det bor 50 000 på Frogner, tett og stillferdig. Dannelse er ikke å forakte. Kultiverte omgangsformer åpner mer enn lukker. En klassisk arkitektur med gateløp og gjentatte volumer og rytme, gir ro og harmoni og har ingenting med kulde å gjøre. Det er hverken snobberi eller perversjon å trives blant vakre bygninger.

Irriterer man seg over gabardinfrakker og velfødde pensjonister, over designklær og pudler, så ser man ikke langt. Generøsiteten overfor uvanlig adferd, overfor innvandrere, overfor subkulturer, overfor trygdede, overfor arbeidsløse, og overfor gamle, er større på Frogner enn noen annen bydel jeg kjenner til. Antall innvandrere, både av europeisk, afrikansk og asiatisk opprinnelse, er stor, selv om den kan hende er større andre steder. Kommunale boliger finnes også her. Heldigvis. Frogner er en del av samtiden og vil være det.

Som om det ikke finnes menneskelig lidelse på Frogner! De ytre kjennetegn på noen som lever på utsiden av normaliteten er kan hende for subtile for at regissør Jakobsen kan få øye på dem. Det er lenge siden det var konduktører bak på trikken og uteliggere i annenhver oppgang. Men de er borte ellers i byen også. Men menneskene finnes. Nedfalne mennesker som Jacobsen kaller dem. De finnes. Over alt. Også på Frogner. Og det er ikke færre av dem her. Ser man ikke lenger enn egen nesetipp ser man heller ikke andres ansiktstrekk. Selv må jeg nok regnes til kunstnerpakket og er nok utenfor hans mest nådeløse forenklinger.

Men man kan ikke frata en hel befolkning et indre liv basert på begrensningene i eget øye.Samtidens kommersialisering gjelder også her. At stadig flere nisjebutikker forsvinner er trist, men årsaken finnes neppe i at Frogners befolkning bruker mer penger enn folk andre steder. Alt var heller ikke bedre før. Da var borgerligheten mer omseggripende og bestemmende. Om borgerlig dannelse nå fremstår som høflig generøsitet, eller som en nedlatende og kjølig distanse beror på øynene som ser og ørene som hører. «Fargerikdommen» som en gang var her er ikke borte, men stadig til stede i nye forkledninger.

Kan hende fortjener Frogner noen flåsete karakteristikker, og tåler det nok også. Men jeg synes det er underlig at Jacobsen ikke ser at de menneskene han treffer på Amtmann Furus plass har forsonende trekk og er fylt av en poesi som springer ut av levd liv. Og at de har verdighet selv om fasaden kan se polert ut.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.