Øyets trang til filter

Poetisk romandebut om å distansere seg fra omverdenen.

BOK: Mer enn en gang får man trang til å lese Morten Øens roman, «Øyets trang til mykhet», med samme fakter som når man ser en blodig film - med fingrene over øynene, sprikende. Det skyldes Øens bruk av detaljert medisinsk informasjon om skader, sykdommer og deres ofte dødelige utgang. Det blir hva vi på godt norsk kaller «Too much information». Men på samme tid blir man dødsens fascinert. Og naturligvis skyldes det at beskrivelsene ikke befinner seg i en lærebokkontekst, men i en tekst om et menneskes problematiske forhold til det helt alminnelige dagliglivet.At Morten Øen er poet gjenspeiles i det uhyre bevisste språket i romanen, som er hans første. Hovedpersonen er en «han», som både er sett utenfra og ser seg selv utenfra. Til alt overmål bruker han stillkamera eller videokamera for å feste det han opplever til noe annet enn erindringen eller erfaringen. Både seksualitet og død blir forsøksvis opplevd på samme måte, gjennom samme filter. Det er hans fortellerperspektiv vi følger. Av og til klarer han å finne ord på erfaringene, og skriver dem ned på en lapp eller i en notatbok. Meldinger av typen «Jeg brenner ikke, ikke for noe. Jeg puster inn. Jeg puster ut» er av de mer håndfaste for dem som vil forstå denne skikkelsen. Der er et «du» i tilværelsen hans. «Du» ligger på sykehus og føder hans barn, en datter som blir tatt ved keisersnitt, i løpet av romanens gang. I det som skulle være et av livets største øyeblikk, klarer ikke «han» å mobilisere adekvate følelser. Han klarer knapt å feike. Det er denne konstante følelsen av distanse som gjennomsyrer hele teksten. De medisinske beskrivelsene oppleves av denne leser som delvis groteske. Enhver kreftform beskrives med spredningsmodus og overlevelsespotensial. Hudforanderinger under ulykker og kvelning utgreies saklig. Nyanseforskjellene mellom plutselig død og momentan død likeså. Alt i en kjølig distanse som opprører. Denne romanen som er fattigere på handlingsforløp enn på registrerte sinnsstemninger, oppleves likevel ikke som minimalistisk trang. Mannens angst for nærhet og for øyeblikket demonstreres med stadig mer finurlige filtre mellom ham og virkeligheten. Fortalt i et språk som hele tida bærer prosjektet, blir det en fascinerende studie, om ikke medisinsk, så psykologisk.