Øyriket Storbritannia er på nippet til å seile inn i det ukjente

Britene kan stemme både for og mot EU av motsatte grunner, for eller mot europeisk solidaritet, for eller mot markedskreftene.

Kommentar

Øyriket Storbritannia er på nippet til å seile inn i ukjent farvann foran folkeavstemninga om fortsatt medlemskap eller utmelding fra EU til jonsok. Og så delt på midten som britene er i dette eksistensielle spørsmålet - å være eller ikke være europeere - blir følgene uansett ingen midtsommernattsdrøm for noen. Kampen om ute eller inne hardner nå til. Følgene av det ene eller det andre utfallet blir, som alltid ved denslags avgjørelser, store og langvarige, men de er også i stor grad uforutsigelige.

Britene og EU har opplevd noe liknende før, men det var i juni 1975 og da var både EU, som var EF, og Storbritannia noe helt annet enn i dag. 67,2 prosent av britene stemte da for å fortsette i EU. Bare Grønland har meldt seg ut, i 1985. Intet av dette hjelper til med å tolke dagens utfordringer.

For statsminister Davis Cameron, som etter mye styr fikk resten av EU med på noen reformer i februar, står nå hans politiske ettermæle på spill, og hans hovedmotstandere finnes i egne rekker. «Vi er rikere og sterkere i EU», er hans hovedbudskap. Hver husstand vil tape femti tusen kroner i året varig, og det blir et svart høl i skatteinntektene på 420 milliarder kroner, har finansminister George Osborne fått regnet ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Landet vil for alltid bli fattigere, advarer Osborne.

Storkapitalen og særlig finansmarkedet i City i London er klare støttespillere for Cameron. Å gå ut vil skremme investorer, true sysselsettinga og sette økonomien i fare. Fri adgang til et marked på flere enn 500 millioner personer er nødvendig for vekst og velstand, heter det.

Vi har hørt sånn før - på norsk. Når likninger har så mange ukjente, finnes økonomer for alle mulige svar. Men Storbritannia er ikke som Norge.

Framfor alt er dette en borgerkrig blant de konservative, som Cameron vil avslutte ved folkeavstemning. Boris Johnson, ordføreren i London, som kan overta etter Cameron, anklager EU for et elefantsjukt byråkrati og ustoppelig innvandring. «77 millioner tyrkere kommer hit», advarer han. De britiske løssalgsavisene, som i alle år har vært opptatt av snåle EU-regler for krumming av agurker og bruken av liter og kilo i stedet for pint og pund, har nå også kastet seg over «innvandringsflommen». Britene vil gjerne ha fri flyt av kapital, varer og tjenester, men ikke av arbeidskraft. Tyrkia er imidlertid ikke en del av fellesmarkedet. Arbeidsinnvandrerne kommer fra Øst-Europa.

Cameron er ubehagelig avhengig av velgerne til Arbeiderpartiet for å holde landet inne i EU, og Cameron er en ubehagelig meningsfelle for lederen i Arbeiderpartiet, Jeremy Corbyn. Helst ville nok Arbeiderpartiet la dette være en borgerkrig blant konservative. Det kostet dyrt å stå sammen med Cameron i skottenes folkeavstemning om uavhengighet, da partiet tapte sitt skotske fotfeste. Men det går ikke.

Corbyn, en tidligere EU-motstander, forsvarer medlemskapet i EU av stikk motsatte grunner enn de som Cameron oppgir. Han vil kjempe for et «sosialt Europa», for arbeidernes og forbrukernes rettigheter, for miljø og internasjonalt samarbeid og mot privatisering. Han avviser tvert de reformene i EU som Cameron har kjempet fram. Men også hans parti er splittet. Venstrefløyen ser EU som markedskreftenes redskap.

Det er ikke lett for velgerne når de kan stemme både for og mot EU av like motstridende grunner. Den største skuffelsen for Cameron er nok justisminister Michael Gove, hans gamle venn, som leder an den ene bevegelsen for utmelding; «skuffet, men ikke overrasket», sa Cameron. Grove påstår britene kan avvise innvandrere fra EU, ha full markedsadgang og slippe å betale til EU-budsjettet ved å stå utenfor, fordi EU «selger mye mer til oss enn vi gjør til dem».

Angela Eagle, som mange tror kan etterfølge Corbyn som partileder, kaller dette «utopisk søppel». Det er mer futt i henne enn i Corbyn. Ingen land får fri adgang til det indre markedet i EU uten å godta fri bevegelse av personer, og de må betale det samme til EU-budsjettet, minner hun om og ser til EØS. Og ingen klarer å gjøre handelsunderskudd til styrke, legger hun til.

Hvis folket stemmer for utmelding må Storbritannia straks ta i bruk paragraf 50 i Lisboa-traktaten, som setter en to års frist for utmelding, sier Cameron. Grove mener britene kan ta seg bedre tid. Men da kommer Nigel Farage og Uavhengighetspartiet (UKIP), de mest hardnakkede EU-motstanderne, og avviser all nøling. De vil ut snarest mulig.

Stilt foran et så innfløkt valg, med så mange ukjente, er det ikke overraskende om britene er tvilrådige.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook