Øystein Lønn er en mester i sitt fag

Men i blant kan han bli litt for mesterlig for sitt eget beste.

TRILOGI: Med sin nye roman fullfører Øystein Lønn trilogien som startet med «Ifølge Sofia» (2001) og fortsatte med «Simens stormer» (2003). 
Foto: Lars Eivind Bones
TRILOGI: Med sin nye roman fullfører Øystein Lønn trilogien som startet med «Ifølge Sofia» (2001) og fortsatte med «Simens stormer» (2003). Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| BOK: Mot slutten av romanen «Etter Sofia» sitter Simen Linde, hovedpersonen i romantrilogien som fullføres med denne boka, i drosjen på veien hjem.

Han har mistet jobben som sjefredaktør, han har mistet lappen etter fyllekjøring, han har mistet sitt gode navn og rykte etter mistanker om økonomiske misligheter, han mistet sitt livs kjærlighet Sofia i forrige bok — og han har akkurat forlatt Gerda, som en liten stund så ut til å være én han ikke kom til å miste. «Det er forgjeves, tenker han, og han tier, kikker på bilene, byen, byens puls. Herregud, for en klisjé. Akkurat nå er det meste klisjeer. Det er pinlig, men nå er det meste pinlig.»

Stil og sanselighetNy norsk litteratur er full av menn som sakte går opp i sømmene — slik Simen Linde gjør det i «Etter Sofia». Men hos Øystein Lønn går altså man under med en en viss sans for stil. Eller snarere: Undergangen melder seg virkelig for den som mister stilfølelsen. «Byens puls», du liksom.

Siden debuten i 1966 er denne stilbevisstheten en av de tingene som har særmerket Øystein Lønns forfatterskap. Knapt noen norske forfattere skriver litterær prosa som Lønn: Nydelig avstemte setninger fulle av sødme og refleksjonskraft, med en rytme så gjennomarbeidet at du etter et par sider selv griper deg selv i å tenke i samme takt. Det er sånt som pleier å få norske kritikere til å begynne å snakke høystemt om den «europeiske romanen». Snarere tror jeg europeerne ville oppfattet «Etter Sofia» som nordisk i beste forstand: Modig, melankolsk, med et klart blikk både for naturen og menneskenaturen. Sansen for tingene i seg selv — og ikke minst en sanselighet — i denne romanen gir deg lyst til å stenge deg inne i den og ikke komme ut på en stund.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer