TRILOGI: Med sin nye roman fullfører Øystein Lønn trilogien som startet med «Ifølge Sofia» (2001) og fortsatte med «Simens stormer» (2003). 
Foto: Lars Eivind Bones
TRILOGI: Med sin nye roman fullfører Øystein Lønn trilogien som startet med «Ifølge Sofia» (2001) og fortsatte med «Simens stormer» (2003). Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Øystein Lønn er en mester i sitt fag

Men i blant kan han bli litt for mesterlig for sitt eget beste.

||| BOK: Mot slutten av romanen «Etter Sofia» sitter Simen Linde, hovedpersonen i romantrilogien som fullføres med denne boka, i drosjen på veien hjem.

Han har mistet jobben som sjefredaktør, han har mistet lappen etter fyllekjøring, han har mistet sitt gode navn og rykte etter mistanker om økonomiske misligheter, han mistet sitt livs kjærlighet Sofia i forrige bok — og han har akkurat forlatt Gerda, som en liten stund så ut til å være én han ikke kom til å miste. «Det er forgjeves, tenker han, og han tier, kikker på bilene, byen, byens puls. Herregud, for en klisjé. Akkurat nå er det meste klisjeer. Det er pinlig, men nå er det meste pinlig.»

Stil og sanselighetNy norsk litteratur er full av menn som sakte går opp i sømmene — slik Simen Linde gjør det i «Etter Sofia». Men hos Øystein Lønn går altså man under med en en viss sans for stil. Eller snarere: Undergangen melder seg virkelig for den som mister stilfølelsen. «Byens puls», du liksom.

Siden debuten i 1966 er denne stilbevisstheten en av de tingene som har særmerket Øystein Lønns forfatterskap. Knapt noen norske forfattere skriver litterær prosa som Lønn: Nydelig avstemte setninger fulle av sødme og refleksjonskraft, med en rytme så gjennomarbeidet at du etter et par sider selv griper deg selv i å tenke i samme takt. Det er sånt som pleier å få norske kritikere til å begynne å snakke høystemt om den «europeiske romanen». Snarere tror jeg europeerne ville oppfattet «Etter Sofia» som nordisk i beste forstand: Modig, melankolsk, med et klart blikk både for naturen og menneskenaturen. Sansen for tingene i seg selv — og ikke minst en sanselighet — i denne romanen gir deg lyst til å stenge deg inne i den og ikke komme ut på en stund.

For perfektSlik er «Etter Sofia» kanskje den vakreste av bøkene om Simen Linde: preget av en imøtekommenhet overfor fraværet og tilfeldighetene som er tiltrekkende. Samtidig åpenbarer den spenninger i Lønns prosjekt. Forfatterens legendariske sans for det usagte kan fort bli maner, i en bok som ofte forutsetter innsikter fra de to første bindene.

Det samme gjelder prosaens perfeksjonsnivå. Det er en misforståelse at stilbevissthet ikke lar seg forene med sterke følelser. Likefullt går det an å savne skarpere kanter og mer stygg desperasjon også i en skjønn tekst som denne — mindre smartness og flere pinlige klisjeer. «Picasso fortetter på en måte som avslører at det blir umulig å forenkle», sier Simen til en bekjent et sted i boka. Det er kanskje en god estetisk analyse, men ikke en troverdig romanreplikk. Da liker jeg i grunnen det med «byens puls» bedre.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 14. april 2010.

Øystein Lønn er en mester i sitt fag