Øystein Sevåg

Vakker, men upersonlig musikkvisjon.

CD: Vi er ute i ørkenen fra første trommeslag på Øystein Sevågs første plate på åtte år. Den heter «Caravan», en tittel som ikke har noe med Duke Ellington og hans eksotisk/romantiske klassiker med samme navn å gjøre.

Romantisk er dette likevel, men på en annen og mer høytflygende måte. Her er det ikke mye slit og sand, men innsmigrende musikk et sted i grenselandet mellom traust, rytmisk trasking og melodilinjer framført på sax av en utmerket Bendik Hofseth -   partier som minner om lett utflytende variasjoner over Jan Garbarek.

Sevåg har høstet internasjonal oppmerksomhet med sine tidligere plater. Merkelappen «new age» føles i dag litt utdatert.

Dette er vel snarere en slags blanding av jazz og klassisk, men låtene lider under en form for motstandsløshet. Som helhet oppleves plata som en serie pregløse og lite personlige stemninger.