Øysteins lønnkammer

- Brooklyn var nærmere enn Oslo. Flere hadde vært i Shanghai enn i Bergen og Stavanger. Kristiansand var en port mot verden. Byen et filter mellom Norge og Amerika, Norge og Østen.

Øystein Lønn sitter i TV-stolen hjemme i sørlandsbyen. Fra vinduene i huset på Bellevue kan han på klare dager se havet som brakte så mange bort. Og tilbake. I dag er landskapet vage konturer i skodda, mens vinden barsker seg og prøver å riste kronbladene av den siste, trassige rosen i hagen.

Han har oss da

Havtåka, som bare lar deg gjette omgivelsene, er en passende ramme rundt et møte med Øystein Lønn. Forfatteren som lar det siste ordet forbli usagt. Han er antydningens mester som lar vår fantasi jobbe videre. Et lite avsnitt kan romme fortellingen om et helt liv.

Slik også i hans siste roman, «Maren Gripes nødvendige ritualer», en historie som suger leseren til seg. Maren trekkes til en sjømann som kommer til øya hennes. Han overser henne. De kommer aldri til å veksle et ord. Likevel er erotikken strømførende.

Sanselig er også skildringen av øylandskapet. Vi kjenner havlukta, føler vinden og kulda fra sjøen. Han har oss fra første linje.

- Kaffe? spør Lønn og reiser seg langsomt fra TV-stolen. Han duver skjødesløst over gulvet. Det slår meg at han går som en sheriff. Da jeg sier det, ler han rungende. Seinere på dagen ser jeg det igjen, nede ved fjæresteinene som regnet har gitt farger. En ensom skarv flyr opp, mens han går ut mot havet.

Mytemannen

Men om ikke Øystein Lønn har vandret i en brennheit, støvete by i Midtvesten (skjønt gud vet), har han vært så mange andre steder. Gjort så mange jobber.

Det er fristende å hylle ham inn i en Steinbecks forfattermyte, der intet forble ugjort. Han rakk å være trailersjåfør, bartender, skiftarbeider med mange adresser, etter at han som 17-åring, fast bestemt på å bli forfatter, stakk fra gymnaset i Kristiansand og reiste ut, og egentlig ikke kom hjem på ordentlig før han var vel 30 år. Da hadde han fått nok av bohemlivet, og han og kona flyttet til «dalstroka innafor», et sted som for mange bare finnes i værmeldinga. Der fikk kona, Else Marie, lektorjobb.

Øystein Lønn er vennligheten selv. Det forhindrer ikke en viril utstråling.

Han framsto ikke slik første gang jeg traff ham. Så selvsikker, intellektuelt overlegen og utilnærmelig virket han, at jeg knapt våget å snakke til ham.

- Man skal ikke treffe forfattere, det kan bli en jævlig nedtur, sier han.

Bilder i hodet

Seinere slo det meg at en avstand er nødvendig for ham. Har han det slik som en annen utvendig sindig mann en gang sa: «Det skal mye ytre ro til for å skjule et så voldsomt indre kaos.»

- Helt innlysende, sier Lønn. - Iblant tar det alle krefter.

- Men hvorfor? Tåler ikke omgivelsene at lokket hopper av?

- Primært at jeg antakelig ikke ville tåle det sjøl. Hvis jeg skulle blåse ut alt? Nei, sier Lønn med ettertrykk. Det er ikke tilfeldig at hans livsmotto lyder: «Du skal aldri røpe ditt livsmotto.»

- Godt med bøkene da?

- Skrivingen er en fin måte å få tingene ut på. Men hovedsakelig skriver jeg nok fordi jeg er vanvittig nysgjerrig. Jeg lytter og ser. Samler opp, men noterer ikke så mye.

- Du skriver svært visuelt?

- Det er det som faller meg lettest. Jeg har en visuell hukommelse. Farger, lukter og lyder setter noe i gang. Bilder fester seg, men det kan ta måneder og år før de dukker opp igjen for å bli brukt. Jeg kan bruke uhyggelig lang tid på de første fire setningene i en bok. Men så er løpet lagt. Høres det mysteriøst ut, får det heller gjøre det det.

Dagslyset har endelig vunnet over mørket utenfor. Jeg fulgte kampen på den grytidlige togturen fra Oslo. Utenfor kupeen trådte landskapet langsomt ut av natta.

Jeg blar i et par av bøkene hans. Leser om igjen, her og der, og vet at akkurat nå er en ny bok i skapelsesprosessen der nede i Kristiansand. At han lenge har sittet ved PC-en. Hans beste arbeidstid er mellom fem og åtte om morgenen. Klokka 12 er skjermen igjen mørk.

- Da vet jeg at det ikke er mer å hente, sier Lønn.

Raffinert latskap

- Står du jublende opp halv fem?

- Aldri. Det begynte vel slik fordi det var praktisk da barna var små. Det var stille på den tida. Men egentlig er det en raffinert form for dovenskap.

- Og så kan du, som tittelen på novellesamlingen som ga deg Nordisk Råds litteraturpris, si: Hva skal vi gjøre i dag?

- Akkurat, sier Lønn.

Men hva gjør han resten av dagen? Lytter på jazz, kanskje Coltrane. Eller han søker til Giacometti, kunstneren framfor noen for ham, ved siden av Edward Hopper.

Det er lett å samtale med Øystein Lønn. Han er ujålete. Vokter ikke ordene som i bøkene sine.

- Hva er det første du husker fra barndommen?

- Jeg satt på kjøkkenbenken, der vi bodde, og så på brua over Otra, brua som bokas Maren Gripe kjørte under. Kristiansand har ennå sporene av hennes liv, om hun var virkelig eller ikke. Hun var en historie faren min fortalte.

Skarpe Sørlandet

- Du skildrer øyfolket. Du gjør det gjenkjennelig for en etterkommer. Gir den manglende fastlandsforbindelsen dem særtrekk? Man tar hva man har?

- De får et intenst forhold til øya, der de vokste opp. Har en tendens til å komme tilbake. Alt er gjennomsiktig på en øy, alle vet alt om hverandre. De som kommer utenfra, skjønner det ikke. Men på en øy kan uvennskap bli livslang underholdning.

- Hvorfor er kystbefolkningen så forskjellig? På Sørlandet finner vi den blonde vennlighet, lenger vest og nordover de mørkere, mer temperamentsfulle?

- Det vennlige Sørlandet er en myte. Kantene er like skarpe. Vennligheten et ferniss som krakelerer når du skraper i den.

- Men er det ikke forskjell på folk som lever i åpne landskap og dem som klemmes mellom vestlandsfjell? Gjør ikke landskapet noe med oss?

- Jo visst. Jeg kunne i hvert fall ikke bodd i en trang fjordarm. Kanskje det har noe med tålmodighet å gjøre?

Det er noe spesielt med kystbefolkningen. De sultet aldri. Det kunne være uår, hyra uteble. Men det fantes mat i havet. På Sørlandet har de møysommelig dyrket ny jord. Du så aldri en motorbåt uten en lettbåt bak, full av tang som de kastet på jordet hjemme. De skrapte øyene for matjord. Mange av utvandrerne kom tilbake med litt ekstra penger etter å ha vært floor(gulv)-leggere i Amerika.

Hater selskaper


- Var også din barndom preget av utvandrerne?

- I juleselskapene var det flere som hadde vært i Østen enn i Oslo. Det var vanlig å reise ut, men de fleste kom tilbake, hvis ikke utreisen var en flukt.

- Du stakk sjøl av. Ville du blitt en annen forfatter, hvis du hadde holdt deg hjemme?

- Årene ute ligger i hvert fall tjukt i de første fem bøkene. Vil helst ikke vite hva jeg lærte utenlands, men fortsatt er reisene tunge i bevissheten, for ikke å si underbevisstheten.

- Men så gikk du lei og kom hjem som de andre utvandrerne?

- Bohemlivet begynte å kjede meg.

- Hva kjeder deg i dag?

- Å gå i selskaper. Det kjeder livet av meg. Men jeg gjør mitt beste for å holde ut. Jeg trives bedre i en jazzklubb.Stakkars folk som har bedt ham i juleselskap.