Anmeldelse: Ozzy Osbourne - «Patient Number 9»

Ozzy Osbourne lurer døden

Klar med plate nummer 13.

Foto: Promo/Epic
Foto: Promo/Epic Vis mer
Publisert

«Patient Number 9»

Ozzy Osbourne

Hardrock

Utgitt: 2022
Plateselskap: Epic

«I storslag»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det har ikke vært bare, bare å være sertifisert «Prince of Darkness» de siste åra. Først måtte siste del av avskjedsturneen, «No More Tours 2» utsettes på grunn av sykdom. Så kom pandemien og enda flere helseproblemer. Nå skal den planlagte sisteetappen finne sted vinteren 2023. Om det virkelig skjer er fortsatt et åpent spørsmål.

En ting er i alle fall sikkert, en kollektiv metal-verden krysser nok både fingre og tær for at den ikoniske sangeren og levemannen skal få tatt et ordentlig farvel med fansen.

Produktiv

Helseproblemer til tross - Ozzy har faktisk klart å lage to plater i nedetida. Den Andrew Watt-produserte «Ordinary Man» og dagsaktuelle «Patient Number 9». Begge stjernespekket til randen. Sistnevnte på grensen til overveldende. På gjestelista finner man alt fra gitarlegende nummer en, Jeff Beck, den trofaste våpendrageren, Zakk Wylde, Black Sabbath-makker, Tony Iommi. Og sånn for sikkerhets skyld har Eric Clapton bidratt litt, han også. Ozzy leker altså ikke rock'n'roll når han først setter i gang.

«Patient Number 9» er også et overraskende velgjort og balansert album, til tross for alle de ulike aktørene som har hatt et plekter og en finger med i spillet. Fra første vrengakkord i tittelspor og åpningslåt, «Patient Number 9», viser Ozzy at han fremdeles har et gudbenådet håndlag med enkle og effektive melodilinjer. Refrenget sitter som støpt og Jeff Beck serverer glitrende gitararbeide som tonefølge.

Brokete gjeng

«When they call your name, you better run and hide», kauker Ozzy med cirka samme overbevisning som da han laget plater som «No More Tears» og «Ozzmosis», katalogalbum som tåler sammenlikning med nyplata rent estetisk.

Det handler om store vegger av gitar og en produksjon som låter dyr og overdådig. Det skal ikke så mye mer til for å få det til å virke.

Det er nok mange som skal ha æren for at plata låter såpass bra som den gjør - det sier ikke så lite når kompet består av Robert Trujillo (Metallica), Chad Smith (Red Hot Chili Peppers), Duff McKagan (Guns 'N Roses) og avdøde Taylor Hawkins (Foo Fighters).

Men man kommer liksom ikke i mål om sjefen sjøl ikke leverer, og det gjør han til gagns her. Uavhengig om han har behøvd litt hjelp fra studiodoktoren underveis.

Herfra til evigheten

«Parasite» gynger i all sin blytunge kraft, mens «Degradation Rules» med Tony Iommi på gitar, sender tankene med ekspressfart tilbake til Black Sabbath-debuten og låter som «The Wizard».

Det handler mye om å lure døden, noe Ozzy så langt har hatt god erfaring med. La oss håpe han fortsatt har noen triks oppe i ermet.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer