MUSIKKSJEFER: Tidligere musikksjef i P3, Håkon Moslet (t.v.), og nåværende sjef Mats Borch Bugge har tilsammen innehatt stillingen de siste 15 åra. Her er de på sommerfesten til Universal i 2014.
.
 Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
MUSIKKSJEFER: Tidligere musikksjef i P3, Håkon Moslet (t.v.), og nåværende sjef Mats Borch Bugge har tilsammen innehatt stillingen de siste 15 åra. Her er de på sommerfesten til Universal i 2014. . Foto: Anders Grønneberg / DagbladetVis mer

Debatt: Musikkprofil

P3 for P3-artister?

P3s spillelister kunne tilhørt en hvilken som helst annen ung, kommersiell radiokanal, som er avhengig av reklame for å få det til å gå rundt.

Meninger

Å bli listet på nasjonal radio kan bety mye for en låtskriver, spesielt med tanke på hvor lave inntekter en får av streaming. Denne radioinntekten merket jeg godt etter Urørt i 2008. Jeg vant, til tross for at daværende musikksjef Håkon Moslet, som satt i juryen uttalte: «Denne låten rører meg verken i hjernen eller i skrittet». Det føltes som om de motvillig var nødt til å følge opp musikken og karrieren min, for det var ikke P3-musikk og jeg var ikke en P3-artist.

Her mener jeg at ett av problemene til P3 ligger. En blir belønnet for å låte som de vil at du skal låte, noe som fører til at en har mange artister som låter helt likt med sine spesialdesignede P3-låter. De som ikke passer inn i denne musikalske profilen blir fryst ut. En blir straffet for å være annerledes og for å ta sjanser.

P3 sitter på en gyllen mulighet til å fremme og oppmuntre til nyskapende populærmusikk, lage innovativ radio og være unike. Men de velger å ha en spilleliste som kunne tilhørt en hvilken som helst annen ung og kommersiell radiokanal som faktisk er avhengig av lyttere og reklame for å få det til å gå rundt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2002 ble Håkon Moslet ansatt som musikksjef hos P3. Med dette ble det lagt grunnlag for en mer kommersiell og lyttervennlig profil, hvor alternativ populærmusikk skulle spille en mindre rolle, altså mindre variasjon. Moslet satt i syv år frem til Mads Borch Bugge tok over i 2009.

År etter år får P3 kritikk. Lyttere og musikere savner et mer detaljert bilde av musikk-Norges varierte og nye platesamling, som inneholder et bredt spekter av populærmusikk. Hvorfor hører ikke NRK og P3 på folket? Og hvordan har det seg at det i løpet av 15 år bare har vært to musikksjefer i P3?

Av erfaring vet jeg at det å finne nye artister utenfor egen omgangskrets krever at man aktivt leter. En viktig måte å forstå det som skjer i kulturen er å være i kulturen. Derfor har jeg forståelse for at det kan være vanskelig å være nøytral i en stilling som i stor grad går ut på å være sosial. Det er ingen hemmelighet at lojalitetspinnen, i diverse bransjer, har gått på rundgang mellom nære relasjoner som venner, venners venner og familie. På godt og vondt og P3 er intet unntak.

Hvem private bedrifter prioriterer og samarbeider med er ikke min sak, de gjør som de vil innenfor lovverket. Men i dette tilfellet er det snakk om en lisensbasert statskanal med klare vedtekter. Om nøytralitet sier vedtektene til NRK blant annet at: «NRK skal være redaksjonelt uavhengig. NRK skal verne om sin integritet og sin troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av politiske, ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Virksomheten skal preges av høy etisk standard og over tid være balansert. Saklighet, analytisk tilnærming og nøytralitet skal etterstrebes, jf. bl.a. prinsippene i Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.»

Alt ansvaret ligger likevel ikke hos P3. For alt jeg vet er det ledelsen i NRK som står med pisken og er ansvarlige for at de har havnet i dette sporet. Men noen må stå til ansvar og sørge for at vedtektene overholdes.

Peder Ebbesen hevder i en kronikk publisert på Gaffa.no 28. november at P3 fungerer som et kartell. Selv om jeg ikke er enig i alt Ebbesen skriver, er det et viktig tema og en diskusjon som må tas. I Borch Bugges tilsvar hevder han at de i så fall er et inkluderende og uavhengig kartell. Som en del av musikkbransjen kan jeg fortelle at det er overraskende mange som deler Ebbesens tanker. Flere av mine kolleger og bekjente, vel så mange fra Bergen som Oslo, er av samme oppfatning.

Jeg vil i aller høyeste grad hevde at P3 er påvirket av nære relasjoner i en mindre omgangskrets i landet. Som eksempel kan jeg nevne bandet Kakkmaddafakka, som med sine 165000 følgere på Facebook fyller konsertsaler rundt om i verden, også i Norge. De ble først listet på P3 etter å ha sendt en mail med en liste over 300 radiokanaler i verden som hadde listet deres seneste singel.

Om Borch Bugge mener at P3 ikke er et kartell som favoriserer sine bekjente, hvorfor var ikke Kakkmaddafakka nominert til P3 Gull, eller i det minste invitert på festen? Til tross for at låten «Young You» var den nest mest spilte låten på P3 i 2016?

Opprinnelig skrev jeg en Facebook-post om emnet og først i kjølvannet av dette forstår jeg virkelig hvor stor makt P3 har. En makt som kan minne om en diktaturstat hvor en ikke tør å kritisere lederne i frykt for å bli svartelistet. Som låtskriver, produsent, artist, og plateselskap blir jeg rådet av andre i bransjen til å ikke uttale meg om saken fordi det vil skade min karriere. Dette bekrefter min og andres oppfatning av hvordan P3 utøver makt. En makt som egentlig tilhører folket.

P3 gir lytterne mulighet til å «sjefe» spillelistene i helgene ved å sende inn en liste på tre sanger. Med dette får nok P3 en pekepinn på hva de mest aktive lytterne deres vil høre, men så burde ikke P3 være kun for dem. Det jeg savner på P3 er at de viser frem bredden i norsk og internasjonal populærmusikk. Om en hører igjennom ABC-spillelisten vil en høre at denne ikke er representativ for bredden.

Det skal likevel sies at det er mange som liker P3 som den er i dag og at jeg ikke snakker for alle. I Borch Bugge sitt svar til Ebbesen skriver han at nye norske artister spilles side om side med de største norske artistene. Det er flott og det skulle bare mangle, men om de han viser til skal være et eksempel på bredden i ny norsk musikk er det i så fall et dårlig et.

Artistene det er snakk om, som for øvrig er to av de beste nye norske artistene etter min mening, befinner seg begge i et elektronisk og urbant lydbilde som etter spillelistene å bedømme er sounden som har preget P3 de siste årene. Dette med god grunn, ettersom denne sjangeren preger store deler av den internasjonale musikkscenen i dag, men dette er ikke representativt for bredden i norsk populærmusikk.

De synkende lyttertallene til P3 som Medietilsynet legger frem etter overgangen til DAB kan tyde på at lytterne allerede får den kommersielle delen dekket via kommersielle radiokanaler, reklame, sosiale medier og streamingtjenester.

Jeg har ikke det endelige svaret på hvordan en skal dekke bredden, men et tips er å dekke flere undersjangre og stiler innen populærmusikk. Det kan også tenkes at et hyppigere bytte av musikksjef og redaktør med ulik tilnærming ville vært positivt for variasjonen. Jeg har flere ideer, men det er ikke jeg som er ansatt av NRK for å gjøre denne jobben.